"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...

Fant et gammelt utkast fra i sommer som gikk... mens jeg enda satt og tellet knapper, og debatterte med meg selv om hvorvidt jeg bare kunne pakke sammen og reise. Innlegget ble glemt fordi det skjedde noe som handler om liv og død, og perspektivet endret seg med det.
 Resultatet av den indre "debatten" er kjent, men jeg poster det likevel her fra Rawai :

 

Her i innlandet henger disen over verden, og det betyr at jeg kan sitte ganske stille uten å halse av sted til vann eller badestrand. Noe jeg ikke ville gjort uansett, for jeg synes det beste med sommertemperaturer er å kunne sitte i skyggen og nyte det gode liv der. Desperat solsleiking er ikke alltid noe for meg. Dessuten er jeg heldig og har vært fjorten dager på Rhodos, og der ble jeg liggende mer under solparasollen enn jeg hadde gjort på veldig lenge. Vinteren og våren har vært lang og iskald. Det kjenner jeg på kroppen. Blir veldig trøtt, og tjukkere.
Det ene tar det andre. Sover jeg mer mosjonerer jeg mindre. Sånn er det bare for meg. Ikke er det viljestyrt heller. Bare er...Noen færre sommerdager kommer samme utmattelsen krypende.

Jeg kjenner på den akkurat nå, og får påminnelsen om flere av årsakene til at jeg er uførepensjonist.
I tillegg til en helt alminnelig sommerforkjølelse som setter meg litt ut. Den kom ubedt her for noen dager siden og gjorde røsten hes og sexy... Så synd at her ikke finnes en elsker til å høre på. He he.. Nei, spøk til side akkurat nå.  En elsker ville antakelig blitt noe for meget akkurat i dag( ..men når snuen har gitt seg derimot...)Ikke ti ville hester kan rikke meg særlig langt når dagen er sånn. Selvsagt betyr det ikke at verden går i helsvart.
Ikke i det hele tatt, bare at jeg blir sittende ganske passivt i begrensningene så lenge de varer.
Det går alltid over og så åpner jeg dørene til bedre tider.
Så lenge man lever finnes alltid muligheten til å åpne et annet vindu og skape et elskbart liv.
Ikke sant?

 

Hold an tenker du kanskje, hva med tropene her forleden? 

Visst var jeg det, men lite på stranda.

Det var ikke mitt sentrale anliggende den turen. 

Fantastisk liv i varm skygge derimot...

Mosjon, massasje og sunn mat. Vennlige utadvendte mennesker.

Eksotiske omgivelser. Noe glemt?

Slikt som må til for å holde liv i denne litt skrantne kroppen.

Alltid utfordring og aktivitet for den som kjenner etter.

Takknemligheten siger på.

Jeg er veldig heldig som er født i det gode sosialdemokratiske Norge.

For en flaks i denne alt annet enn gode og fredelige verden.

Gevinst i det store lotteriet slett og rett.

Jeg er uførepensjonist og kan dra et annet sted om vinteren.

Bruke tiden på å kjempe mot å ligge strak ut.
For det aller meste lykkes motstanden.
Livet kjennes godt som det er, og jeg savner ingenting.

Det er ingen selvfølge, men går an for meg.

 

Bamsene har det godt i sitt vinter- eller sommerhi, men det har ikke jeg.
 Bjørn er jeg slett ikke og å hevde seg sterk som en ville være skryt.
Det der med å være sta som et esel derimot...

 

Jeg tenker litt på dette med å leve sine drømmer. Det hender jeg får den tilbakemeldingen, at jeg er tøff og tar konsekvensen av det jeg drømmer om. Jo, det er sant sett fra enkelte andres side.

Noen elsker å jogger rundt og trene, uten egentlig å måtte behøve. Jeg jogger ikke what so ever, men kroppen min trenger så avgjort mosjon for å ta i tu med skavankene og at den ikke skal bli sykere. Finfine greier å ha tid og rom for det. Likevel, noen ganger, når jeg er helt ærlig er det en kamp.

Det er som om den der knappen som heter "stå på" eller "kjemp i mot" bare er slått av og ikke lar seg rikke. Viljen holder ikke, for greia er ikke styrt av den. Skulle ønske det var så enkelt, men nei. Om jeg skulle være helt ærlig ville jeg jo vært frisk, men er altså ikke det. Slikt kan man dessverre ikke bestille med viljen. Jeg aksepterer det, selv om jeg de mer eller mindre sovende dagene dunker meg selv i hodet med at nå må du ta deg sammen.  I morgen må du komme deg opp tidlig, og spise mindre og sunt. Begynne et nytt treningsopplegg og ikke la det som er dårlig styre. Tanker som maner fram nederlagsfølelsene. For det som ikke er viljestyrt og en likevel forsøker fikse med den må bli til et mislykket prosjekt. Og så videre... Skjønner? Det jeg forsøker si er at drømmene som ung slett ikke handlet om de realitetene. På den andre siden er jeg glad for dagen i dag.

Trøtt og slapp er jeg, men sitter utenfor og skriver. Ikke har jeg et smertehelvete, og ikke er noe akutt livstruende, så alt i alt er himmelen blå.

 

Formiddagens "Selvplukk" sendes på radioen og her sitter jeg er skrivende. 

Det er mange situasjoner jeg ville velge bort for å kunne skrive.

For det er jeg nødt til om jeg skal kunne bevare den ærlige fliken av meg selv. 

Forstå det den som vil og kan, men sånn er det. 

Om tekstene ikke alltid holder den beste kvaliteten gir det å skape dem innhold i hverdagen, og gjør meg til et gladere, helere menneske. Da jeg åpnet Ytringsstedet denne formiddagen leste jeg 70027 oppslag. Gratulerer Synnøve! Fantastisk for en heller uberømt blogger.

Det er en stor gave at noen gidder kikke på det jeg skaper. Hadde jeg solgt så mange tekster hadde jeg vært rik, men her på Ytringsstedet kan den som måtte ønske det lese helt gratis.

En vakker dag skal jeg greie å få sendt fra meg noe til et forlag eller fem, men slikt krever energi og struktur. Egne tidsfrister og selvdisiplin. Fint med den slags.

Når det trenger seg på henger jeg på "bølgen", det er bare så alt for sjelden.

Livet i seg selv er oppgave stor nok det meste av dagene.

 

Skrive gjør jeg og jeg leser mye. Selvsagt også blogger og "Vannlandet" er en av dem.

Der står det mye klokt. Jeg anbefaler! 
Denne dagens ord, som satte meg inn i lange tankerekker lyder: 
"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...  

 

Setningen gir mening i den teksten den står, men også revet ut.

Ordene som fortalte noe om et annet menneskes liv og refleksjoner, men gjenkjennelse er ei mektig kraft. Ble rammet av den, og begynte fabulere om sider ved livet og tilværelsen min jeg kan henge dem på . Man gjør sine valg for tilværelse. Prøver med det jeg oppfatter som det riktige der og da. Alle dager er valg, mange valg. Du går ut den ene døra, og velger bort en annen. Det er for det meste ikke mulig å overskue alle konsekvenser som kommer med framtida. Ok, om man greier slippe kontrollen.   Da jeg ung valgte å gå ut av samliv som ikke fungerte for meg, var konsekvensen livet som enslig mor og forsørger. Ung og sterk og sta som jeg var, var det helt greit. For meg var alternativet for dårlig, selv om valget fikk økonomiske konsekvenser jeg ikke kunne forutsett. Gruppen enslige forsørgere ble i den perioden hetset av Karl I. Hagen. Jeg glemmer aldri når han hevdet at enslige mødre var en gjeng umoralske fruentimmer med tre- fire barn avlet i skam og skjensel med ditto antall fedre. Tildragelsen utspant seg som opptakten til en valgkamp, og valgkampen etter det startet hetsen mot innvandrerne. (Etter som tiden har gått vet alle hvordan de har stevnet fram. Men, nå skal ikke gjengen der få denne bloggen.) Jeg er glad for jeg gjorde det, har aldri angret. For det handlet nettopp om å være nødt for å kunne bevare en ærlig flik av seg selv. Det betyr selvsagt ikke at jeg kun hadde øye for mine behov. Barn er livets store gave og lån. Velsignelsen over alle.

 Jeg takker stadig for at jeg fikk muligheten. Ingenting i mitt liv måler seg med det.

 

Som ung enslig mor valgte jeg også å gå for høyere utdanning.

 Interessert som jeg var i litteratur, språk, samfunn, filosofi, kunsthistorie og historie.

Over åtte år slet jeg buksebaken på høgskole og universiteter.

Ville aldri aldri aldri aldri vært det foruten.

Jeg er glad for at jeg gjorde det.

Det var meg ærlig talt. Er meg ennå.

Kunnskaper beriker sjelen, selv om de ikke brukes i det tradisjonelle arbeidslivet.

Jeg ville ikke vært den jeg er om jeg hadde oversett nysgjerrighet og vitebegjær. Ikke sant?

Den gangen ble jeg av noen kalt egoist fordi jeg valgte som jeg gjorde, og jeg oppfattet det som kvinneundertrykkende. 

 

I går tordnet jeg "Ord i rødt" for å bevare den ærlige fliken.

For ærlig talt ser jeg med gru på mulig samfunnsutvikling som resultat av blåbrun regjering.

Er livredd for at mitt, på mange måter til nå, kjære trygge gode fine lille land skal utvikle seg til et blåbrunt samfunn for kun eliten. Kikk nedover i Europa og andre steder, få perspektivet vekk fra egen navle...  Det er sterke strømmer i tiden, og de får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Vekk med alle som strever med et eller annet, fram for dem som har penger og for all del "riktig" etnisitet og hudfarge... Gru og gru og gru ! Skjønner du hva jeg mener? Hvis ikke, så tenk over det !

 

Jeg er glad for å kunne artikulere meg, og enda gladere for mennesket som satt i sofaen min her og ga meg inspirasjonen til den snutten. Vi diskuterte mye i går kveld. Takk for det.

Fantastisk flott å ha mennesker nært seg som er litt på bølgelengde.

For jeg blir sliten av debatt om de pågår for lenge og med for mange usakligheter.

Jeg er utmattet av høyresidens skyting fra hofta med billige argumenter som tilsynelatende skal tjene de mange, men i virkeligheten bare kommer til å være et gode for de få. Store bokstaver og usannheter. Framstillinger av at de går for en virkelighet som er god for alle uavhengig av pengene. For det er ei løgn, så enkelt er det. Det triste er at mange er så navlebeskuende at de biter på den.

Jo, jeg blir sliten: At kreftene dabber litt av er også en del av dette med generell utmattelse.

Synnøve Sætrum