REISE KJERRINGA. . .HO FUCKING HO !

 

Synnøve i Rhodos by. Juni 13.

 

 

Jeg vet ikke hvor mye akkurat du funderer over din plass i verden, ransaker deg selv og stopper opp litt innimellom. Slikt kan jeg ikke vite noe om. Men, jeg aner at menneskene ikke er så veldig ulike. Sånn følelsesmessig sett, selv om rammene rundt ulike liv er ulike. Situasjonene unike og i det hele tatt. Likevel kan man kjenne hverandres erfaringer igjen. Hvis man lytter, og hvil man deler.

 

Denne kjerringa har reist seg, og hun skal ut og reise.

I livet og geografisk.

De siste årene har jeg fundert mye rundt hvem jeg er?

Ikke sånne greier som handler om sivilstatus og statussymboler og sånn.

Mer har det handlet om drømmer, og å se seg rundt. Ta konsekvensen av forgjengeligheten, og at en selv og bare en selv har ansvaret for eget liv. Hvordan skal jeg leve mitt enestående kvinnelig? Hva er mening for mitt vedkommende? Jeg har sett og sett og sett mange sider av meg selv.

Så presset det seg etter hvert fram: Hva gjør jeg med det?

Hva jeg gjør med det jeg ser?

Hvor jeg går?

Hva handler jeg om?

Akkurat det har i grunnen vært det viktigste.

Tankene rundt hva livet er for meg, hva jeg ønsker det skal være i fortsettelsen og om å kjempe mot å bli til en mentalt & fysisk grønnsak før tida. Utfordre mitt ego på hva som gir mening, og gjøre saker og ting som ikke blåser meg opp.Det siste er nemlig fort gjort om jeg går inn for det.

Jeg sitter i lenestolen. Tastaturet, stua og kjøkkenet får sitt lys fra vinduet bak meg.

Om sommeren er det ganske så lyst og trivelig her. Over syv år har dette vært hjemmet mitt.

Nå står jeg ved et vendepunkt, har tatt noen beslutninger som kommer til å endre livet.

Jeg vet ikke helt hvordan, men vet. Store forandringer er i kjømda. Det skal bli utfordrende. Spent er jeg, men ikke redd. Det er fantastisk å slippe frykt for ting og saker som for meg har vært knyttet til mye angst og beven. Lettelse smaker godt når en bare får bestemt seg...

Spennende tider kommer, sammen med konsekvenser jeg ikke har muligheten til å se nå.

Mitt indre forteller meg at de stort sett kommer til å bli av det positive slaget.

Jo, jeg tar i sterkere og sterkere grad forgjengeligheten innover meg. Livet er det som hender nå, ikke i morgen eller til neste år. Det er bare i dag egentlig. En av de aller viktigste erkjennelser.

Nei, jeg forventer ikke applaus og hurra-rop fra vest og øst.

Kanskje bitte litt fra sør, men ingenting fra nord... Ja, tygg på den !

Ikke noe revolusjonerende nytt ved den erfaringen for andre, kun noe for meg selv.

Likevel, når jeg nå skriver det: Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at jeg, som egentlig er så selvstendig, en smule radikal(ennå) og rimelig lite opptatt av pengebinger likevel har ei sånn greie som bryr seg om hva andre måtte mene. Det som egentlig, og da mener jeg virkelig egentlig, interesserer meg midt bak. En gang i livet lærte jeg at man ikke er sykere enn de hemmeligheter man har, og at det holder å bare være. Godt nok. Rasjonelle greier, og effektive også for å holde seg unna misunnelse, nag og bitterhet. Den der sjelegifta jeg har mindre enn lite bruk for.

Det er et umulig prosjekt å se på andres fasade for å finne mening i livet.

Fasader forteller jo lite, og dessuten har de aller fleste har mer enn nok med å heie på seg selv i krevende liv. Ok, det er menneskelig å ville bli sett, og få litt ros, eller noen ganger veldig mye.

Det er ikke det det .

 Positive tilbakemeldinger på den en er som person, og det en gjør. 

Den som ikke trenger den slags kan rekke opp handa !

 

 Leste nettopp en annen bloggers tekst.

Den var innom det der med at man som uføretrygdet både gjør noe som skaper innhold i livet, og at man også i den situasjonen har bruk for ferie. 
Bare minner om det tilfelle noen skulle leve i villfarelse og tro noe ganske annet...

http://vannlandet.blogspot.no/2013/06/kunstkafe-og-gjestetun.html
(Oi sann, jeg glemte spørre om det var greit koblingen ligger her...
Si fra om du vil jeg skal ta den vekk !)
 

For den som er sysselsatt i det ordinære arbeidslivet kan det sikkert høres søkt ut. 

Jeg derimot, som en gang for lenge siden ble stående i veggen, måtte klatre ned igjen og tenke på nytt synes det høres klokt ut. Skulle egentlig ikke være nødvendig å greie ut om at en uføretrygdet trenger fri og variasjon fra den vanlige tralten. Sånne som oss får ikke feriepenger, det er nå en ting, men det betyr ikke...Heldigvis er det slik at de fleste skjønner det bare de får tenkt seg litt om. Noen nytter det derimot ikke med. Høyresiden har en del svin på skogen hva menneskesynet angår.

De med det heller blåbrune oier sporenstruksen;

 - Ferie du? Du har det jo hele året!

Regla som følger er unødvendig å gjengi her...

 Jeg kommer ikke unna dette med sameksistensen. 

som handler om å være et menneske blant andre mennesker. 
Distansen og tilhørigheten i god mix.
Jeg kikker også på fasadene, tolker det som gis meg fra andre. 
Sosiale konvensjoner, kulturelle væremåter og så videre. 
Jeg kan til tider bli rimelig satt ut, eller i det minste fjetra av det ytre. 

Enda jeg vet at det aller meste handler om folks indre. Stort sett oppdager jeg at her i Norge er de jeg møter snille, blide og greie om sommeren.
Om vinteren synes det som om menneskene vender seg innover og har mer enn nok. Helt forståelig.

Klima og arbeidsliv tar det meste fra de fleste. Det handler mye om å holde ut.

Menneskene blir seige og innbitte her oppe i de polare strøk på jorda.

 

 Hvordan ser folk, hvem nå enn de er, på min ytre fasade?

Helt uvesentlig egentlig, og så vidt jeg vet gjør jeg ingen noe vondt.

Jeg er ikke ute etter materieller fordeler i et eneste av mine vennskap.
Ikke streber jeg etter berømmelse, og i det hele tatt passer janteloven på å sette meg på plass rett som det er. Akkurat det ergrer meg såpass at jeg i fortsettelsen har tenkt ta itu, og få endret den indre trenden. Når en er tippa inn i femtiårene er det ikke tida for å bry seg med  Jante.
 Har han ikke fått oppmerksomhet nok?

Mye tid er allerede gått av den vegen som er til rådighet.

Så det handler om "å reise kjerringa", og nå skal kjerringa ut på veiene igjen.
Om et overskuelig stykke tid i alle fall.
Når hun har vandret langt, og lenger enn langt kommer hun hjem igjen.

 

 Nei, dette ble ikke en blogg om vanviddet i verden, om den sytende høyre-egoismen i Norge.

Nei, men vær sikker på at jeg kommer tilbake til det.
(Det er et viktig stortingsvalg til høsten. Et som handler om mye mer enn motorveier og innvandringspolitikk. Fortsettelse følger... Mange også... Det er enda et godt stykke tid til september... God tid til å ta til vett for både den andre og ene...)

Om noen ikke har oppfatta det til nå, så handlet denne bloggen om å "reise kjerringa", og kjerringa som snart skal ut på lengre reise. Hvis Gud vil.

 

 For min store tv-helt og jevnaldring James Gandolfini tok turen dessverre en brå slutt.

Jeg gikk faktisk rundt og tenkte på det en hel dag.
Kanskje det er på tide med en ny runde Sopranos.
Bare sett alle sesongene to ganger før så:

 

- HO FUCKING HO !

 

 

Hvil i fred.

 

 

Synnøve Sætrum