Kveldsstrøtanker om hva man burde eller ikke burde...

 

 

Siden det har gått opp for meg at jeg er tippa inn i femtiårene burde jeg vel egentlig skrive om alenelevende voksne kvinners sexliv eller mangel på sådant. 
Geberde svettetokter utover tastaturet og blande dem med erfaringer fra alle overganger.

Nei. Det er kvelden. Jeg har ingen hetetokter, men derimot en pose chips med CF, og jeg sliter med ikke å inhalere hele greia på godt under kvarteret. Jeg elsker Sørlandchips. Jeg digger cola zero. Med isbit og lime er det rene skjære vidunderdrikke. Siden jeg verken røyker eller drikker alkohol skulle det ikke være noe å sette kryss i boka for, men jeg må. Overgangen til livet med hensyn til alderstilleggene har for lengst kommet over meg bakfra. Jeg grunner for mye på maten, som jeg egentlig er så glad i. Gikk jeg inn for det kunne jeg fort ete meg opp til atskillig, og da mener jeg atskillig, større utgave av meg selv. Så jeg forsøker la vær. Noen ganger er det en kamp. Dessuten er det sant at fett, salt og sukker er det som smaker aller best. Helseguruene greier ikke støye det til side. Lavkarbo eller ikke, kjenn ærlig etter. Og, har du ei oppskrift eller femten som er tvers gjennom sunn i betydningen ikke fett, salt eller sukker så tar jeg gjerne i mot. Kommentarfelt er ypperlig til den slags. Ikke bare skjellsord. Her på Ytringsstedet slipper jeg og leserne det fordi jeg redigerer. Det har vist seg å være et bra triks. Kommer til å fortsette med det.

 Her jeg sitter ser jeg delvis på en svensk dokumentar om ei dames siste tid. Hun har angst, hun har smerter og er meget syk. Redd for å dø er hun, samtidig som hun sliter enormt med fysiske og psykiske smerter. Hun ønsker seg til roen og freden på fjellet. Stillhet og fravær av angst. Egentlig ikke noe revolusjonerende eller kravstort. Jeg tenker det handler om ro til å dø som seg selv med verdigheten og integriteten i behold.  Alle hjelperne rundt vil henne vel, men på grunn av det som meg ser ut for tungrodd og firkanta regelverk greier de ikke helt å hjelpe henne godt nok.

Det er forferdelig å se at mennesker blir fratatt verdigheten ved slutten av livet. I alle fall oppfatter jeg det sånn. Og jeg tror ikke det er så annerledes i Norge. (Jeg tror ikke på noen måte, ingen måte, dette blir bedre med FRP eller H. )Tvert imot. Jeg tror det er slik at man må sette seg ned og tenke nytt. Samfunnet får flere og flere gamle og syke. Det er der det ligger. Ikke ved privatisering og anbud. Forleden framla man den store rapporten som klart sier anbudsrunder og privatisering er det dyreste. Hvorfor får den så lite oppmerksomhet i denne valgkampen ? Privatisering av helsevesenet er ikke løsningen. I tillegg til alle ledd skal da noen sitte på toppen og sko seg nemlig. Slik er det ikke med en annen modell. Helse kan ikke være forretning bare. Sånn er det ikke. Mange situasjoner kan ikke bli lønnsomme. For meg ser det ut som folk innbiller seg at ingenting skjer uansett hvem som vinner valget, men sånn er det ikke. Det er ikke på den måten at man kommer til å fortsette å ha alt landet har og enda litt til uansett. For å stemme venstre- eller høyreside handler om hvilket menneskesyn en har, og om hva slags samfunnsutvikling Norge skal ha. Er det slik at man ønsker seg at bare de som har penger nok skal ha gode liv, eller skal det fortsatt finnes et offentlig støtteapparat for den som på en eller flere måter får det vanskelig? Det handler dette valget om.

Dette mener jeg mer om enn jeg trodde i utgangspunktet. Antakelig fordi jeg er tippa, og dessuten slett ikke er i hundre. Av og til får jeg nesten ekstra angst av å høyrevindene suse. Jeg blir engstelig for framtida som aldrende enslig kvinne. Sånn er det bare. Selv om jeg ennå liker tro mennesker vil ta til vett å slutte innbille seg at det ikke har noen betydning hva slags politikere vi stemmer til rorene. For det er nemlig sånn i Norge at det som er innført, om det er aldri så feil, det går man ikke fra. Den ene regjeringa skyller bare på den andre og så videre. Samtidig som disse yrkespolitikerene ser ut ti å sko seg selv slik at de aldri aldri aldri kommer til å bekymre seg for noe som helst.
Uansett: Helsevesen må være en samfunnsoppgave.
Ikke en næringslivsfloskel.
Huttetu som det ser ut rundt omkring allerede. Punktum! Et samfunnsansvar. Punktum!
 (Ok, noen kan hevde mitt vett er begrenset, og grei det, jeg rikker meg likevel ikke i det synet..)

Sykehusdirektører og andre direktører ja... Når noen ikke gjør jobbene  sine skikkelig, og blir sagt opp av den grunn får de enorme fallskjermer. Helt mot all logikk.
Hvilken vanlig ansatt får noe annet enn ett tupp i ræva og på hodet ut ?
Rekk opp handa den som kan komme med et eneste godt og sant eksempel på fallskjerm for den kategorien. Jobber ikke også disse dag og natt og stumpen av seg ?

Synnøve Sætrum