IKKE I DET HELE TATT . . .

 

 

 

Jeg reflekterer omkring det lille mennesket i det store bildet...

Siden jeg 'knauser' om dagene.

Leser så øynene blir store og våte.

Noen passasjer treffer meg midt i alt som finnes egne livserfaringer, traumer, sorger og triumfer.

Gjenkjennelsen er smertefull men utviklende.

 Forsøkte meg for første gang på bind 1 for to-tre år siden. 

Jeg maktet ikke lese ferdig. La det vekk, og tenkte jeg aldri kom til å lese verket.

Leseren lever som kjent ikke i objektivt vakum i møtet med teksten.

Det handler om hvor en er i livet, som subjekt.

Når jeg nå åpnet romanen var jeg på et helt annet sted i livet.

Jeg er blitt dratt inn og kommer ikke til å stoppe før alt er lest.

Akkurat ferdig med bind 5.

Skal ikke komme med noen anmeldelse, eller kritikk her.

Intellektuelle formater er ikke mitt anliggende med denne teksten.

JEg har både utdanningen og innsikten som kvalifiserer for det, men står over likevel. 

Vidd og erfaring har jeg også, om jeg må få si det helt utenfor hensynet til Jante...

Når jeg leser god litteratur opplever jeg mange indre forflyttninger.

Opplevelsen teksten i seg selv gir er det ene, sprangene, assosiasjonene, stemningene.

Siden løfter jeg blikket og 'tar' litteraturen med inn i mitt eget liv.

 

Blikket er viktig. 

Det må være festet ellers er det fort gjort å bli liggende. 

Holde fast i alt man har og alt man er,

utenfor eventuelle maltrakterte selvbilder eller inne i melankoliens anatomi der man risikerer å bli borte for seg selv. Ei god venninne spurte meg om det er å være utenfor alt når en er uførepensjonist. Spørsmålet gir mening i lys av dagens offentlige debatter om rundt alt som finnes 'på siden' i Norge. Som om man ikke har visst at befolkningen stadig blir eldre, og med det faktum øker de offentlige utgiftene. På åtti- og nittitallet studerte jeg både demografi og samfunnsplanlegging på Agder Distriktshøgskole. En del av de presenterte scenariene handlet akkurat om det. Om flaskehalsene som kom til å oppstå i økonomien på grunn av befolkningens økende alder. Siden man allerde visste det godt på den tiden, og hadde god margin til god planlegging er det mye som ikke burde være et sjokk for samfunnstoppene.

 Eller er det slik at de har valgt se vekk fra det på den kortsiktige profittens alter?

For alt bunner jo i dette med penger eller ikke penger, ikke sant?

Det er sånn det har vært lenge, og slik det kommer til å fortsette.

Særlig nå som økonomien i Europa vakler, og Norge høyst sannsynlig ikke kan leve i vakum til evig tid. Kapitalismen er et globalt økonomisk system, og ja... Det ser ikke så lyst ut for tiden.

 Ikke mange særegenheter skal til før man ikke tilhører alle som ruller rundt i... ja den kloke leseren skjønner hva jeg mener. Sterke krefter mener kapitalen skal komme kapitalisten(e) til gode og ingen andre. Og, jo... Det handler om hvor man fester blikket.

 

Tilbake til meg og mi venninne.

Fra dypet av meg selv og uten noen tvil eller nøling kunne jeg svare:

Ikke i det hele tatt!

Og det er sant.

Majoriteten, hva nå den egentlig måtte bestå av, kan mene at jeg burde.

Som kjent mener jeg det er all grunn til skepsis ved bruk av ordet.

Mine følelser og tanker er mine er bare mine.

Ansvaret for meningen med mitt liv bærer bare jeg.

For det aller meste gjør den vissheten godt.

Den rommer frihet.

Frihet til å feste blikket.

En må være observant, passe på, ikke sleive.

Gi seg selv rett til å puste og leve.

Ånde inn alle 'zen-øyeblikk'.

Finne sin egen mening med tilværelsen og vegitere på den...

 

Synnøve Sætrum