Tusen millioner smils takk...

 

 

Jeg er kommet hjem igjen og har landet. Reisen mot vest var fysisk sett mye enklere enn reisen mot øst. Jet-leg, ja vel, men det var helt over i løpet av ei lita uke. Raskt har jeg glidd inn i tilværelsen min her, og erkjenner at jeg har et liv også hjemme. Våren er treig, men den er i kjømda om dagen. Fellesskapene er der fortsatt, og i det hele tatt bryr noen seg om at jeg finnes. Det står til liv. Ok, vårens vær har vært traurig, men jeg lengter ikke til Asia akkurat nå. Monsunen med nesten 100 % luftfuktighet tror jeg ikke jeg takler over måte godt, så jeg blir her til reisefoten rykker igjen. 
Dessuten: Jeg har et liv. Er så frimodig at jeg våger sette det på trykk i cyberspace til og med. Stikke nesa frem og tro jeg vet noe, at jeg er, at jeg til tider er ganske klok også. Vel vitende om at endel vil mene det motsatte. Ikke kan man lese om mine eiendeler hos ligningsetaten, ei heller i statistikken for sysselsatte. For noen er jeg kun en byrde på samfunnets bak.

Jo, her er en hjemvendt 'globetrotter' så til de grader plassert på landjorda i Norge. Her går dagene sin gode gang. I går lå jeg strekk ut på et berg det meste av dagen, hørte havet, kjente den samme sola varme panna og ønsket meg ingen andre steder på jorda. Likevel: Smilene fra salige Siam sitter i sinnet, og jeg kan se i furene rundt øynene at de smiler. Jeg kjenner meg mer fornøyd enn jeg kan huske å ha vært på år. Det skyldes all varmen og vennligheten jeg har vært så heldig å få motta fra alle menneskene jeg har levd blant på den andre siden av jorda. For ikke å glemme at jeg var så heldig og dele mange av opplevelsene og inntrykkene med reisefølge. Vi gjorde det sammen, og fikk det til. Endel spådde oss nord og ned, at vi kom til å bli uvenner og måtte skille lag. Sjøl var jeg temmelig sikker på at så ikke ville skje. Jeg sitter her og er takknemlig for at jeg har et flott vennskap. Så sterkt at det holder et halvårs ekspedisjon. Det er de mellommenneskelige relasjonene som betyr noe her uti tilværelsen. Ikke sant?

I mitt indre svirrer ti tusener av bilder, stemninger, situasjoner, minner. Jeg erindrer et smil i Ao Nang, lukten av grillet fisk på Koh Lanta, trafikkstøyen i Karon, svensk frokost på Kamala, massasjen i Hua Hin, templene i Chiang Mai, bazarene i Georgetown Malaysia osv. osv. En vakker dag skal jeg pakke sekken igjen, sette meg på flyet og returnere. Thailand blir jeg ikke ferdig med, og Asia som sådan har jeg så vidt begynt snuse på. Det er utrolig deilig å vite at det finnes der, en flyreise unna bare. Ukomplisert, gjestfritt, lykkelig og generøst velkomment for den som måtte ønske opplevelsen. Landet er ei perle, et paradis og et gedigent smil.

Takk, sier jeg. Tusen millioner smils takk!

Synnøve Sætrum