Størst av alt er kjærligheten...

Rusler rundt, pusler med mitt. Hverdagsfilosoferer. Lever, bare er, har det godt eller i alle fall brukbart. Ingen sirkler utenom dem man møter, ingen overhengende skam for et eller annet eller en nylig blackout å gremmes over. Det er deilig å være noenlunde våkent til stede i verden med det meste av sansene inntakt alle dager. Distraksjoner forekommer, man er bare et menneske. Men, det er nettopp akkurat det. At man er, her og nå i den lille bobla som heter et liv. Et menneskeliv gjennomlevd fem tiår på jorda. Sånn flaks man har hatt, så vanvittig heldig å få være den man er. Sånn kan man vandre rundt og småfilosofere i en liten norsk by på jorda. Være langt borte, men likevel ha sommerskoende godt planta på fortauskanten.

- Hei, lenge siden jeg så deg sist.Hvordan går det?
-Joda jeg har det fint, godt. Livet er godt. Spireaen min blomstrer av og sola skinner. Det er fred og håpet om lang og god sommer er like grønt som alt det nye lauvet. Over tyve grader i skyggen klokka ellve om kvelden, og det før St.Hans. Det ser ut til at sommeren blir mer sommer dette året, i alle fall så kan man nyte dagen i dag og håpe på mer. Hvem ønsker seg ikke mer av det beste?
-Hvordan går det med kjærligheten? Blir det noe med deg og ....? 
-Jo det går bra. Den er knappet riktig kjærligheten. Jeg holder den i hånden morgen, middag og kveld. For meg handler det om å kikke etter, og så finner jeg den alle steder.
-Men, blir det ikke til noe med deg og?
Undertegnede kjenner hun vrir seg innvendig. Finner spørsmålene for nærgående. Strengt tatt har hun ikke noe behov for 'skrifte' til en bekjent. På den andre siden så er det fint når noen viser interesse utover det der jo da bare bra, og været er godt...
På den andre siden, nei, noe er mitt og bare mitt. Noe har ikke andre bruk for å vite.
-Den som lever får se, blir svaret.

Man unngår rundansen med spørsmål om hvorfor man fortsatt ikke har en kjæreste. Påpekt med at du er da både vennlig, og enda ganske så vakker ditt relativt modne liv til tross. Og, det er så underlig at du har vært singel i så mange år. Jeg kan slett ikke forstå det og så videre, du er jo ikke sååå stygg. Litt sær kanskje, men et godt menneske. En kjenner på litt engstelse og redsel for å utlevere seg for nye. For det er jo sånn at en fortsatt er mer sårbar alene. Noen ganger kjennes det både trist og fortvilet, ja til og med litt skammelig og flaut. Når det er sånn mangler både gleden, stoltheten og trivselen litt. Man får bare takke for at slike sinnstilstander ikke er kroniske. Alt går faktisk over, alt endres.

Jeg vet ikke om det er stuerent for denne singeldama å si det rett ut, men kjærligheten går det utmerket med.For meg er den kneppet riktig, og jeg elsker opptil flere medmennesker på ulike vis. Likevel kjenner jeg ikke for konkretiseringene overfor et menneske jeg ikke kjenner, og langt mindre kjenner motivene til. Nei, det får bare være. Hva jeg skriver er en annen historie. Jeg kunne nevnt ti tusen tårer i havet og bølger som fortsetter bryte mot likegyldighetens sand. For noen ganger er den sånn, kjærligheten. Den smerter, og bøyer. Ingen kan leve et liv uten lengsel etter noen å lene seg mot, og en dypere mening med tilværelsen. Finne noen å være raus overfor og utvikle toleransen sin sammen med. Det er enkelt å elske, men noe helt annet å leve i tosomhet sammen med den en elsker. Jeg er alene i betydningen bo alene. Ingen eldes ved siden av meg i senga, eller under samme tak. Det ønsket jeg meg tidligere i livet, men sånn er det ikke blitt. Betyr det at man må leve i en mangeltilstand uten, og det på livstid? Eller er meningen å sitte ned alene, roe ned og ha det fint? Kan man ikke ha det godt som singelboer, selv om noe av det beste en vet er å legge seg på sofa eller seng og bli holdt rundt? Teller det ikke når man har mennesker i livet som bor andre steder, men likevel er ens tilværelse. Her om dagen tenkte jeg på det når jeg  satt sammen med en av mine beste venner. Jeg satt der og tenkte: 'Du er jo faktisk en av dem jeg eldes sammen med. Kjærligheten er der, tilliten, tryggheten, gleden og samhørigheten like så'.

Jeg vet hva som står skrevet, og hva som blir igjen:
Tro, håp og kjærlighet.
Men, størst av alt er kjærligheten.

Synnøve Sætrum