TILGI DEM IKKE, DE VET HVA DE GJØR...

Jeg tenker på 22. juli 11 over morgenkaffen en lørdag 19. mai 12.
Det sitter en rødstrupe og blåmeis og spiser utenfor vinduet mitt.
I fredelig og fargerikt fellesskap. Sola er så vidt gjennom, men den store varmen blir det nok ikke. Mye mer kulde skal ikke til før en begynner fable om Egeerhavets strender og milde Meltemi, selv om det ikke er det milde varme som preger tanken akkurat her og nå. Jeg har lest nyheter på nettet, og noen gir flere tanker enn annet...

Jeg ser referert at en 10.klassing støttet terroristens politiske syn i sin 17.mai- tale.På Gran Canaria. Selv om en facistisk diktator styrte Spania for litt siden, hørtes vel malplassert ut i den settingen. For ikke å snakke om at noen må ha  glemt hva den norske grunnloven egentlig er. Det er jo den vi feirer nasjonaldagen, ikke sant? Friheten. Massemorderen står for det motsatte ikke sant? Man har jo fått med seg at massemorderens politiske ståsted er i godt selskap med andre nazister/facister/høyreekstremister. Bare et bitte lite historisk blikk bakover forteller at både den ene og andre har selskap. Sjøl kan jeg ikke begripe at mennesker tror på disse ideene. Det kjennes som iskalde gufs mot panna, mens ondskapen puster meg i nakken.

Hånd i hånd med denslags 17.mai-taler går rettsaken etter 22. juli 11 sin sørgelige gang. Jeg får med meg mye av vitnenes historier fra den dagen. Det er hjerteskjærende trist og vondt. Enkelte velger å slå av knappene på radio- eller tvapparat, men jeg kjenner det som en forpliktelse å delta. Hvorfor skulle jeg egentlig ikke det? Jeg får også med meg at massemorderen sitter der like følelsesløs. Beregnende følelsesløs, tenker jeg.

Jeg kan ikke fordra det nazismen, fascismen og andre ytterliggående ideologier/religionstolkninger står for.Venstreradikale terrorister appellerer ei heller til undertegnede. Bare så det er sagt. Har aldri gjort det. Som ung og ung voksen var jeg venstreradikal, men innså etter hvert at individer til ytterste venstre hadde idealer jeg ikke kunne identifisere meg med.  Det trengs ikke så mange store historiske blikk bitte litt bakover for å skjønne det også. Dessuten så har jeg jo levd mens noen av de sorte begivenhetene fant sted. Mange autoritære ledere gikk i bresjen og pent sagt sviktet idealene. De ble stående til albuene i blod og vel så det. 
Jeg husker jeg tenkte de hadde misforstått totalt. 
Kanskje var jeg for ung og naiv til å ta innover seg hva noen mennesker kan være troende til når de utøver makt/maktmisbruk?Kanskje visste jeg ikke noe solid om makt- og maktforhold i samfunnet før jeg leste min første maktutredning?Aldri har jeg hatt tro på voldelige metoder for å fremme ideologien sin, ei heller religionen. For meg går det ut på ett når man med våpen i hånd dreper for å hevde det man kaller rett. Metoden er kriminell, ikke noe annet. I disse dager tenker jeg ekstra på høyreradikalisme og feighet. Jeg ser for meg gjenger som i flokk trakasserer den eller de gruppene de skylder for det som måtte være feil i samfunnet. Ofte uten at det får andre konsekvenser enn analyser av hvilke samfunnslag disse 'rebeller' måtte komme fra. Denne unfallenheten i forhold til ytterste høyre har vi hatt lenge. Et par tiår av mine i alle fall, og nå har vi fått et skikkelig uttrykk for typen 'værste skuffe' i Norge.

"Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør. De puster på hatets og ondskapens glør"..

Det tar alt for mye energi å hate noen.  Likevel er det helt forståelig om noen gjør det, hater ham. Eller hater dem som har myrdet millioner. Sinne må til når man bearbeider traumer. Det er naturlig. Undertegnede bearbeider også den kullsorte fredagen fra i fjor sommer.22.juli 2011 er et nasjonalt traume. For meg handler det om å kikke på det, kjenne etter og å komme seg videre. Leve livet, glemme, men ikke tilgi. Hvorfor i all verden skulle man det?  

Synnøve Sætrum