DET PARADOKSALT PATETISKE...

Det er så mye ved dette å eldes i livet.

En side ved det er at man i sitt indre ikke føler seg så annerledes bare mer fylt av livserfaring.

Noen dager, når podagraen gjør beinet stivt, eller diabetesen har taket på meg føler jeg meg ganske gammel. Er blodtrykket ute og kjøre, mens migrenen flimrer for øynene skal jeg ha riktig takk. Heldigvis hører dette ikke hver eneste hverdag til. Andre dager, når jeg våkner uthvilt klar til vekking av fuglene merker jeg ikke så mye til skavankene.

Jeg kjenner jeg meg ung, akkurat som om det hele nettopp har begynt.

Og, det har det jo i og for seg også.

Tida går så fort, og femti år er ingenting i evighetsperspektivet.

"Nå må du se og bestemme deg", sa en venn.

Men, må jeg egentlig det? Hvorfor i så fall?

 For å bli statisk? Det ville jo være naturstridig.

Jeg tror ikke jeg får det til mer enn jeg vil. 

Mennesket er det jo like lite som livet selv, ikke sant ? 

Kan vi ikke bare være akkurat som vi er, menneskene, alle våre dager?

Leve i fred, og være snille mot hverandre. Det er jo derfor menneskene vandrer på kloden.

For å få fred, og for å finne mat og et bedre liv. Noe vi også gjorde i stor stil fra Norge for ikke så forferdelig mange år siden. En million til Amerika herfra. Hvordan hadde vi hatt det i dag om ikke så mange hadde dratt? Hvis vi hadde vært flere til å dele rikdommene?

 Kontrafaktisk ja, men likevel et perspektiv når man debatterer innvandring.

Jeg skal ikke spore av, holde meg til det med alderen og sånn, men en digresjon passet liksom.

Jo, det var det med femti år mot evighetsperspektivet...

For den som har sett noen utforbakker er det godt her på flatmarka.

Ikke så mange overraskelser kanskje, men hva så?

Det er fint å våkne om morgenen og fortsatt oppdage at en ikke er død.

"Det blir en kjedelig morgen", sa den samme vennen. Vi enes alltid om det der. Og, jeg synes jeg har en klok venn, som alltid hjelper meg inn på den (for meg) riktige tanken. Jeg bestemmer at jeg synes alt er bedre som det er, og har ikke tenkt vike. Ser jeg det slik, er det helt greit å bestemme seg for dette med alderen. Alderen som en del av livet...!

Kanskje den til og med kan gi en smule ydmykhet, og akkurat det har vel ikke skadet så mange.

Å bli ydmyket er ei helt annen greie, og det kan jeg skrive om i en annen tekst en helt annen dag.

 Så fint man har valg.

Noen ganger kjenner jeg ikke igjen det lett aldrende ansiktet i datamaskinens skjerm, særlig vinklet nedenfra og opp. Ikke særlig flatterende må jeg si. Jeg kan helt tydelig se naturen 'svikte' unghetsidealet noe så til de grader.I det speilet nærmer jeg meg seksti, enda det er ti år til. Ja, altså om jeg ser det fra reklamesiden, og plastikk-kirurgene sin. Fra den siden som stadig presser menneskene her på denne siden av kloden til å se ut som de ikke har levd mer enn tjuefem år.

Når man tar det innover seg kan jeg ikke si annet enn at det er et underlig fenomen, og enda underligere er det at vi aldrende menneskene finner oss i det. Hvorfor høres ikke et unisont rungende nei fra alle steder.Her snakkes jo om eldrebølgen. Er det ikke på tide å enes om en skikkelig protest mot alt det der fiksfakseriet. Vi er da vitterlig mange nok til det. Nå vet jeg at å være femti ikke er å være gammel, men man får en tanke om at aldringen er i gang. En er ikke ungdom lenger, bare for gammele til å være ung og for ung til å være gammel. Menneskene lever jo som kjent sjelden til de blir hundre, og da vet man jo hvilken veg det går. Dermed skulle det vel være sånn at de fleste mente nå får det være nok. Vær som du er, selv om det ikke er salgbart. Og, det er ikke det at jeg har det minste imot de unge menneskene. Jeg  er oppriktig glad i mine ungen medmennesker. Kjenner til og med noen godt, de lever i familien min. Som den yngste generasjonen. Men, jeg er da akkurat like glad i dem som er på min alder og eldre. Det er den kunstige motsetningen jeg ikke skjønner noe av. Sjøl har jeg alltid tenkt at mennesker som har levd lenger enn meg kan lære meg noe. Nettopp på grunn av erfaringene. De jeg har vært så heldig å få ha rundt meg har beriket perspektivet, og det er det viktigste. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å være rynkeredd. 

Jeg mener, i speilets furer og rynker ser jeg jo levd liv. På godt og vondt.

Mest det første faktisk. Merker av kjærlig strev og latter. Noe sorg følger jo alltid av slikt, tegnes på huden, men når jeg resonnerer dypt synes jeg det er flott. I møtene med medmennesker forteller merkene ganske mye om hvem de er og hvem de har vært.

Ikke alt selvfølgelig, siden mennesket også er et åndsvesen, men det gjør det jo bare mer spennende.

Gir snill og positiv nysgjerrighet.

Nei, for meg blir det mer og mer ubegripelig det der med at man skal jobbe mot aldringen som om det var det værste som kunne hende.

For, om man har det rimelig godt, ikke er så syk av smerter at det hele er et helvete,

ønsker man da alternativet?

 Sjøl har man overlevd en del mennesker, fulgt andre som bare var på samme alder til endestasjonen. Det var alt for tidlig tenker man, ikke mening i, urettferdig og så videre.

De fleste jeg kjenner har gitt uttrykk for akkurat det samme i disse sammenhengene.

Så hvorfor styrer vi da så fælt med furer og rynker?

Kjøper age-beauty-kremer som om de var livsnødvendige vitaminer?

De rikeste opererer og styrer værre. Helt frivillig.

Hvor sykt selvopptatte skal vi være i en verden hvor millionene sulter, er arbeidsledige, dør i krig?

For det er noe sykelig over denne utseende-, anti-aldring- og kroppsfikseringen.

Vi lider faktisk også en smule under den typen tyranni uansett hva vi sier, ikke sant?

Jeg kjenner mennesker som har et daglig smertehelvete men likevel ikke ønsker seg ned i det store mørke hullet.De kjemper i mot. Tviholder seg til livet, for det er det som er saken når alt kommer til alt. Å få være, akkurat som en er.   

Noen ganger er det som det går oss/meg hus forbi at det viktigste er å være til stede i dagen og sitt eget liv siden det nå en gang er det eneste man har noen som helst garanti for.

Alt annet er og blir paradoksalt patetisk, ikke sant?

Kunsten å eldes

Jeg ser iblant en gammel frue
som ynder talens tidsfordriv.
En kveld forgylte hun vår stue
med blid erindring om sitt liv.
Og minnet ringlet som en bjelle
og fylte rommet helt en stund:
Når gamle damer kan fortelle,
bør alle andre holde munn!

Det strømmet fritt og con amore;
nu var hun i sitt hjerter-ess!
Jeg tenkte: du er grå i håret,
men inni er du grønn som gress!
Den grunnsolide, klippesterke
og elskelige dårskap som
er mennskeslektens adelsmerke,
ver det hun særlig talte om ...

Og stemmens pikelig naive
forundring steg når hun i fleng
berettet anekdoten: livet
som avgjort har et godt poeng!
Hun karikerte, tegnet, malte
så ondskapsmuntert hjertensgodt
mens et sibylle-smil fortalt
at alt var tilgitt og forstått.

Jeg tenkte: Du har elsket meget,
og like meget har du ledd!
Hva var ditt liv? Det var ditt eget.
For deg er ingen skade skjedd
ved det å eldes. År som synker
og blir til ringer i et tre,
har lagt en ring av latterrynker
rundt munnen som du smiler med!

Jeg så: Den kunst å eldes riktig
består i at man langsomt lar
sitt vesen helt bli gjennomsiktig
for lyset fra det liv som var.
Hver speilreflekse av drøm og handling
og alt de åpne sanser fikk,
skal gjennomgå en sen forvandling
til indre hørsel, indre blikk.

Å møte deg er som å hvile
ved bredden av et vann, hvor all
den vise aftensol får smile
som brutte stråler i krystall.
Du lattermilde! Det skal være
mitt gode håp for jorden nu:
at dens beboere må lære
den kunst å eldes slik som du!

(Andre Bjerke)