Savn og sommerstøv

 Sommerstøv og savn.
Akkurat det tenker jeg på når dagen stunder mot natt.
I halvmørket skimter jeg det førstnevnte i et par tre kroker.
Det andre kjenner jeg litt i mellomgulvet. Et slags trist sug.
Ikke lammende, bare tungt.
 Jeg har sett på tv. 
NRK- dokumentar om 22 juli 2011.
 Kunne selvsagt latt være, men etter at engelske "Emma" fikk sitt hjertes utkårede følte jeg meg klar for realisme. Dessuten så satt jeg nå bare her denne kvelden.
Ingen surfing rundt på nettsteder.Verken blogger eller annet. Avislesingen tok kvelden allerede i formiddag. Ingen lesing av lange dokumenter heller. Det får være til en annen gang.
Jeg vet jeg bør sette meg inn i tankegangen til både den ene og andre høyreekstreme og imøtegå dem med historiske fakta. Finne ut hva de faktisk sier.
Plukke argumentene fra hverandre. Man har da sin logikk innabords.
Men, ikke i kveld. Jeg er ennå der at jeg ikke helt klarer konsentrere meg om så lange tekster. Romanene tas inn pr. lydbok for tiden. Det er godt å bli lest for. Nesten som å være liten igjen.
Antakelig er det der det trykker.
Følelsen av å være litt liten og fortapt i den store, ikke alltid så gode verden.

Vel. Boxeren sov på teppet under bordet, og rundt ti er det ennå for tidlig å gå til sengs.
Trådholderne i NRK's dokumentar var flotte modige unge damer.
Så mye de vet om det som skjedde, og så utrolig flotte de er som ikke snakker om hat og hevn.
De jentene der kan være veldig stolte av seg selv. Det kan helt sikkert alle de andre som opplevde tragedien på kroppen også. På et vis var det håp i all elendigheten. Håp er en livsnødvendighet. Ikke noe sommerstøvaktig ved den tilstanden. Det vet den som har vært uten. Den som har vært så nede at en ikke en gang kan definere et savn.

Vel, så sliten er ikke undertegnede akkurat i kveld.
Bare litt alene.
Savner noen å dele alle inntrykkene med i sommernatta.
Noen ganger er det ikke bare ålreit å være selvgående.
Sommerstøv i krokene kan en alltids overse eller fjerne.
Gjelder å finne balansen og roen i eget selskap sier ofte en god venn.
Han sier stadig vekk noe klokt, som inspirerer mens han får tiden til å leve med sitt nærvær.
Skulle vært her nå og sagt noe klokt jeg kunne øve meg på, tenker jeg og savner litt.
Kanskje det er bra... 
Selv om jeg denne lørdagskvelden er alene, og jeg føler meg litt ensom. 
For i kveld handler det meste om savn og sommerstøv.

Synnøve Sætrum