Agurksyka...

Nesten helt morgen igjen.

Fellesferien er i gang, det kan man bivåne i avisene.

Agurkene står tett...

Bare spanjolene strever med å få swung på dem. Ved første øyekast litt merksnodig i disse tider, men tenker man etter husker man det ikke er lenge siden veksten fra de kantene hadde hele den samlede MONSTERPRESSA på nakken. Den tyske i spissen, har jeg latt meg fortelle, men innrømmer at jeg kjente etter mulig bismak på grønnsaken et par tre uker jeg og. Vi unngikk ikke død- og fordervelsenyhetene her oppe i randsonen heller. Medieverdenen er bitteliten.

 Slikt som den turer fram kan det bli for meget selv for en grønnsak av det strunkeste slaget.

Noen ganger driver livet en opp av senga sånn rundt halv fem.

Det enkle faktum er å være utsovet.

Noen er i den priviligerte situasjon å kunne sove når trøttheten, våke når man er våken.

Være uthvilt nesten alltid med andre ord. 

Storveis luksus. 

Leve uten å dingle i strengen.

Klokka spiller ikke så stor rolle, selv om man er av dem som sverger til at natta er til søvn...

Man dras liksom sakte ut i den norske sommertilværelsen. Stille og fredelige omgivelser. 

Man kikker på sin nyutsprungne Impomoea Tricolor fra Grekenland, og står ikke under noen omstendighet i fare for å suges ned i et blåsehull. Vulkanene er langt unna.

 Det kan til og med hende himmelen avgir løfter om en tørr dag. Det er greit det, for en som kan sitte og halvsutre over at smeigedagene ser ut til å utebli. Agurkskriveriene kommer farlig nær undertegnede.  Hadde de 440 000( det er et vanvittig høyt tall det) tørkerammede flyktningene i Dadaab i Kenya sett mine geberdelser om været, ville jeg antakelig fått så et eller annet passet. Den værste tørken på 60 år har rammet Afrikas horn.  Man ser bildene og klager over været.

Sykt ignorant, idiotisk og hovmodig, og typisk agurk-norsk.Hoff og hoff sukker jeg.

 Jeg liker det ikke, men erkjenner at det er fort gjort å ta til seg smitten fra agurksyka.

Både i pressen og det priviligerte livet.

Jeg skjems, og tenker det mange har tenkt før meg: 

Hovmod står for fall.

Synnøve Sætrum