Den som blogger får se...

Foto: Synnøve Sætrum

Blogge seg en virkelighet kan jeg vel si, eller blogge meg litt av min virkelighet.

Her er det jeg som er øyet som ser.

Det er det som er så fint med teksten. Jeg som bestemmer hva som skal stå. All makt mellom himmel og jord liksom. En og annen gang får jeg en kommentar ute i min virkelige verden om dette her.

En eller annen har lest noe og sier noen ord om det ansikt til ansikt.

Takknemlighet er det jeg føler i sånne øyeblikk.

Inspirerende flott det også.

Har også opplevd å bli spurt om, av mennesker som kjenner meg godt privat, om hvorfor jeg ikke skriver om sånn eller slik ? Jeg skjønner spørsmålene, og tenker at jo, kanskje kunne jeg blogget om den siden ved mitt liv. Delt noe som andre kunne hatt bruk for, om de ville.

På den andre siden: Det er grenser for hvor privat man skal være her ute i cyberverdenen. Ut fra mitt ståsted gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke henge ut meg selv med totalt uinteressante detaljer fra mitt helt ordinære liv. Vel, det er ikke det at jeg vil høre om detaljene fra de uordinæres liv heller. Det interesserer meg for eksempel ikke hvem som er Marit Bjørgens samboer, og hva han synes om hennes prestasjoner i skiløypa. Heller ikke er jeg interessert i 3-miljentas foreldre og reaksjonene deres rundt gullmedaljen her for leden. Begriper ikke hvorfor det blir slått opp så svært. Pressen er blitt mer og mer kikkere...

Det er mulig jeg er litt sær, eller rar. Eller kanskje det er det at jeg er et barn av 70-tallet og tenker at en del av det som blir sagt og gjort og fortalt for åpen scene i dag skulle vært helt uhørt den gangen jeg fikk min samfunnsoppdragelse. Fra venner og gjennom skolegang.

Og, ja nå hører jeg at jeg godt kan bli tatt til intekt for halvgamle grinebitere med "alt var mye bedre før", og så videre. Men, ærlig talt hva nyhetsverdig og menneskesyn angår så er det skjedd mye negativt de siste tiårene. Denne ekstremdyrkingen av ungdommelig utseende, penger og personlig frihet er langt fra sunn.

Det har vi da vel også fått endel beviser for? Spiseforstyrrelser tenker jeg på, voldtekter, pornofisering av seksulalivet. Tilbakeskritt for både ditt og datt. Ta myten om at "alle" ruller rundt i pengebingene og bare kan kjøpe hva de vil på "kjøpefestene" som mediene stadig beskriver. Få ord om de ungdommene som ikke kommer inn på boligmarkedet i det hele tatt, eller ikke får arbeid etter lang tids høyere utdanning, eller ikke makter henge på denne karusellen. Det skapes noen krav og noen myter om hvordan virkeligheten der ute er som er hinsides vettet til ei halvgammel dødelig kjerring som ser noe annet.

Jeg kjenner ingen med pengebinger.

Men, jeg kjenner mange vanlige mennesker som skikkelig sliter for å få det til å gå rundt og som meg ikke skjønner hva slags innterkter "folk flest" har iføleg VG eller Dagbladet eller noen annen løssalgsavis.

Jo, og jeg kjenner det gjorde meg godt å kunne ytre noe om akkurat det uten redsel for å bli arrestert.

Slikt er ikke privat, selv om meningen er min. Den står jeg inne for.

Når man er sin egen kritiker er det der balansekunst. 

Enkelte greier synes dessuten ikke alle andre har noen interesse av. 

Vi er kommet inn i en tid hvor "alt" skal deles på internett. Det er nesten blitt sånn at er det ikke på Facebook, så er det ikke noe liv. Synes det er ganske skremmende jeg.

(Selv om jeg synes det er veldig hyggelig å ha fått tilbake en viss kontakt med mennesker fra hele livet akkurat der. Det er den positive siden.

Og, det var vel omtrent på grunn av noe slikt det mediet i sin tid ble utviklet.)

Tenker på flere såkalte sosiale medier hvor også jeg har profiler.

 Alltid minner jeg meg på akkurat det. Det der med den delinga, og at jeg ikke skal miste fotfestet hva det angår. Jeg er faktisk også av dem som blir brydd når mennesker legger ut detaljer nedpå intimsfæren sin. Når jeg får vite saker og ting jeg ikke vil vite i det hele tatt. Tenker da særlig på disse statusoppdateringene rundtomkring. Arvingen sa det så klokt og tankefullt: "Jeg lurer på om generesjonen deres ikke skjønner hvor mektige disse mediene er mamma, hvor lite private de egentlig er?".

Den ytringen har jeg tatt med meg. Unge mennesker er kloke mennesker.

 Dette er tekster. Hverdagstumlerier ispedd ei god klype fiksjon.

I går fikk jeg den kommentaren at jeg er heldig som har den gaven,

og fantasien, og at om jeg ikke hadde kontakter så burde jeg skaffe noen og få utgitt ei bok.

Til det sa jeg: "Den som blogger får se, teksten blir til mens en skriver".

"Leserens tekst også", var svaret.

Synnøve Sætrum