VEIENE TIL HELSE...

Veiene til bedre helse er mange:

-Kunnskap !

-Mosjon !

- Sunn mat !

- God søvn!

- Erotikk !

- Kjærlighet !

- Vennskap!

-Familie !

- Tosomhet!

- Ensomhet !

-Mening !

-Engasjement !

Dette fikk jeg listet opp i en samtale her om dagen. 

Som om jeg ikke vet det. Jeg har tilgang til det meste, gjør det meste. 

Kjemper mine kamper.

Lever mitt liv, hele mitt liv utenfor det vanlige arbeidslivet. 

Det som så mange mener er det eneste legitime for å bli betraktet som fullverdig medlem av samfunnet. Ingen jobb er lik pariakaste. Min høyere utdanning er jeg ved flere høve nesten blitt bedt om å tørke meg bak med fordi den ikke gir meg inntekt. Samfunnet betaler for mitt livsopphold.

Jeg betaler skatt av trygda, og er med på å bidra til andres livsopphold. Det gjør jeg med glede. Noe får jeg, men en stor del betaler jeg tilbake til samfunnet. Sånn at det er nevnt. Uførhet fører ikke til skattefritak. Den ble skjerpet siste året. Sånn er nå det. Jeg er glad jeg har trygghet for livsoppholdet, men rik blir jeg aldri om noen innbiller seg annet...Snylter på samfunnets store bak og så videre.Stigmatisering heter det visst. Helsebringende er det ikke !

  Helsereiser i Asia har vært godt noen av de siste vintrene. Ikke i fjor. Ikke i år. Dessverre, men sånn er det akkurat nå. Jeg skal ikke denne høsten, og er spent på hvordan kroppen og psyken min vil takle det. Antakelig kommer jeg til å besøke venner andre steder i Norge, og tenker: Det skal nok gå på et vis! Samtidig som jeg vet det er mange måneder til våren igjen, og at jeg blir svært sliten og ulykkelig om jeg går over i det modus som kalles eksistens (ikke liv). Den som overlever får vite.

Jo jeg har sett mer av verden enn mange. Sykdommene mine synes ikke så godt utenpå, og jeg tenker det kan være årsaken til at noen oppfatter meg som en rød klut i hverdagsslitet og vinterkulda.

 Misunne noen å være kronisk syk og ha utsikter til å dø mye tidligere enn gjennomsnittlig levealder på grunn av tilstandene. Jeg forstår det egentlig ikke. Men, kanskje er det noe med tiden. Dette med de politiske strømningene som peser at om man ikke jobber femti timer i uka, tjener opp mot millionen og er frisk som en fisk fram til gravens rand det året en fyller nittifem, så er det fritt fram for spytt og spark. Frimodig nevner jeg det ennå en gang. Hvorfor? Fordi det kjennes riktig, og så vet jeg at vi er flere som bærer disse tankene. Vi er noen i samme situasjon. En velger ikke kronisk sykdom. Slikt er ikke til salgs. Genetikk er genetikk. Vi er maktesløse i den sammenhengen.

Har fått sleng i snuten at jeg ikke kan drive med noe så useriøst som å skrive blogg. 

-Skriv en roman ! 

-Gi ut poesi! 

-Skap en biografi! 

-Vær seriøs!

Underforstått at å skrive blogg ikke har noen verdi. 

Det er jeg ikke enig i, og skriver videre.

Hva definerer det seriøse? 

Hvorfor er det slik at enkelte tillater seg å definere andres levenet og liv?

Hvem er disse som defilerer inn i andres tilværelse med den største selvfølgelighet og uten tanke for noe annet enn sine egne behov. Disse individene som ser noe å hale og jaggu skal jeg si de gjør.

Mitt liv er mitt ramme alvor for meg.

Aleneboende har jeg vært i flere tiår, og vet mye om den livssituasjonen.

Mer enn de fleste kanskje.

Livet er dog ikke kjærlighetsløst.

Den finnes i mitt som andres. 

I ulike fasonger og farger, og er kraften som får meg til å stå opp om morgenen.

Lys og luft trenger den for å leve, så det sørger jeg for at den får.

Kjærligheten er enke og den eneste kraften større enn seg selv.

Seriøst sagt!

Mange morgener, formiddager og kvelder gir det meg stor glede å tenke på den.

Reflektere, gruble og erkjenne. 
Ordene jeg skriver forteller meg hvor jeg befinner meg i så måte.

Hvorfor gjøre det på blogg?

Ja si det?
Kanskje jeg får gitt noen noe, eller at jeg blir fri et og annet.

Hvorfor ikke dele?

Å skrive kan være en av veiene til helse !

Synnøve Sætrum