Foto: Synnøve Sætrum
Å reise er livet, eller noe i den duren. Likevel får jeg tanker om at vinteren er lik et goldt landskap i mitt indre. Varmen ligger godt gjemt langt langt inne. Som i en stilnet vulkan. I går sa min mor at hun ønsket seg snø. Da blir det lyst og fint i stedet for dette mørket. Jeg skjønner hva hun sier, og jeg ser det også. Men, jeg gleder meg ikke til vinteren likevel. Var det som jeg ville var sommeren til året rundt. Sånn sett er jeg veldig lite norsk.
Jeg forsøkte meg på ski igjen for noen år siden. Kjøpte nye, la i veg både alene og i selskap med andre.Jeg hadde en venn som sleit med helsa slik som jeg. Vi gikk noen bra turer sammen noen ganger. Turer som ikke handlet om å legge i veg i hurtigst mulig tempo. De handlet først og fremst om å være som en var. Kose seg og leve. Sitte i sola, spise, prate, drikke kaffe og så tusle tilbake til bilen igjen. Noen ganger måtte jeg ta skiene av og gå ned de bratteste bakkene. Så unngikk jeg brukkede bein. Finest med disse minnene er vissheten om at vi var der på samme premisser.
Ingen irriterte seg over at det gikk for tregt.
Takknemligheten siger inn når jeg tenker på øyeblikkene, og jeg kjenner savn.
Fint å ha følelser i kroppen.
Nåvel:Kalenderen sier 1. november 2015. Fortsatt henger noe farget lauv igjen på trærne.
Denne dagen skulle sola vise seg i følge yr.no. Foreløpig har jeg ikke sett snurten. De som kjenner meg, eller kjenner til meg vet at jeg har hatt masse sol siste året. Vært på reiser i inn og utland, uten å ha hatt helt inspirasjonen til skriving om dem. Sånn er det noen ganger. Klage over at jeg ikke har vært noen steder skal jeg ikke, for det ville vært direkte løgn. Heldig er den som kan sette seg i et fly og komme seg til sydligere strøk for noen uker. Jeg kjenner meg i så måte priveligert. Det er så mye og så mangt forferdelig som foregår i verden, og man har da øyne i skallen...
Likevel: Jeg har typen helseutfordringer som handler om å gå i dvale vinterstid.
Noen ganger sover jeg langt mer enn ønsket. Kroppen våkner bare ikke. Rett og slett. Når jeg kommer meg ut er den stiv og treg, og jeg "sloss" meg i gang. Heldigvis går det over etter ei stund. Jeg vet det forskes på diabetisk stivhet, og det skal bli spennende å se resultatene.
Tanken kan være: I morgen skal jeg ta meg sammen, være oppe, være våken mørket til tross.
Som om slikt lar seg styre med viljen. Paradoksal tankegang når jeg vet at sykdom ikke er viljeavhengig. Hadde det vært slik var jeg frisk som en fisk alle dager.
Her kom bare noen ord om hvordan reisen i livet forholder seg akkurat nå. Det er ikke langt til havet fra her jeg bor. Får jeg puste ordentlig tar jeg meg en tur ned mens dagslyset ennå er over hodet på meg. Før det skal jeg drikke te med mye lime. For dagen i dag handler også om å pleie en kraftig forkjølelse. Har dessuten tolv sekker ved a femten kilo liggende i bilen. Vil ta si tid, men jeg får det nok til. Varme betalt på forhånd klinger bra for meg. I midten av desember er planen å gjøre opp personlig status. Blir klimaet og livet mitt med det, og annet, for komplisert pakker jeg sammen og tar turen til "Smilets land" igjen for ei stund. Har hatt helsereise på lavbudsjett før, og kan nok klare det om det skulle knipe... Den som lever til nyåret får se. . .
Ja! Kikke på mulighetene ikke manglene, ikke sant?
Synnøve Sætrum
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar