Jeg gråter store tårer sammen med dem. Alle de som druknet utenfor Libya i går, de som ble funnet døde i den lastebilen i dag, og alle de andre. I går gråt jeg da jeg så reportasjen om de første syriske kvoteflyktningenes bosetting i Norge.
Jeg kjenner mennesker som sier en ikke skal forvente noe av noen. Da blir det bare sorg. Underforstått betyr det kanskje: Klar deg selv, vær deg selv nok. Klø deg i din egen bak og vær fornøyd med det. For alle disse andre menneskene som kommer gjør det for å lage trøbbel, eller ta velferden, eller snylte, eller terrorisere eller det som verre er. Ja, det er jo det de sier ministerne vi stadig hører... De sprer frykt, nører misantropien. Pisspreik sagt på godt norsk. Jeg er så lei denne håpløshetspropagandaen. Men: De om det, jeg ønsker ikke leve i frykt eller dyp misantropi.
Menneskene kommer til jorda for å være sammen om den, det tror jeg på. En kan ikke leve der bombene faller og krigen raser. Der du blir halshugd, torturert, gruppevoldtatt og det som verre er. Hjelpe dem der de er sies det fra regjeringshold. Hvordan i all verden skal nå det gå til?
I disse tider kjemper mange millioner mennesker meget hardt for å finne ei framtid her i Europa.
Jeg tror på at vi kan leve og dele framtiden sammen. Være ressurser for hverandre.
Jeg tror på å ta fram kjærligheten og ønske min neste velkommen!
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar