Foto: Synnøve Sætrum
Jeg skriver, ergo er jeg.
Diskusjonen om hvorvidt sånne som meg har skriftens rett til tross...
Tastaturet virker, det er tørt og lever. Takker for det.
Livet har fått vann på hjulene igjen, og takk for det med.
Å være fattig og på flukt lik de mange millionene som er det til enhver tid vet jeg ikke hva vil si, og så takker jeg inderlig. Gjør du?
Jeg opplever kjærlighet, å få og å gi gi.
Takker mine høyere makter også for det. Inderlig takk.
Opplevelser av dype, gode vennskap søker meg daglig.
Slike som aldri kan kjøpes for penger.
Takk!
Noen ganger leter jeg etter samvær fylt av glede.
Søkende, store, stille samtaler med andre sinn. Mange ganger får jeg.
Det gjør meg lykkelig, mer i hjertet enn i hodet.
Jeg skriver, ergo er jeg.
Jeg har nok ting til å bruke, og å leve komfortabelt.
Noen få finner jeg virkelig fine, andre praktiske.
Ting jeg ikke kan utveksle en eneste stund kjærlighet med.
Vend og snu til krampa tar meg.
De er og blir døde. Tingene.
Andre har ikke dette perspektivet. De er fattige, de har ingenting.
Lemper jeg alt ut alt og trygda med blir jeg bare syk, antakelig fort døende.
Da ville det ikke være leger, apoteker eller sykehus til å hjelpe.
Hvis jeg var fattig båtflyktning ville jeg da nære kjærlige følelser og tanker til den delen av menneskene på jorda som har alt?
Eller ville jeg begynne å hate oss rike slik mange som ikke har noe gjør?
Tastaturet virker, jeg har skriftens rett og jeg takker for det !
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar