GRENSENE

Du elsker et menneske.
 Uunnværlig selv om det når inn og ryster fred og sinnsro. 

Antakelig er det godt at kjærligheten til og med kan føre med seg smerte og bitterhet. 

Noen sorger som en ikke kan dele med noen. Aldri i evighet. 

Likevel plukker du sultent frukten av den ekte kjærligheten, og nyter smaken av det aller beste.

 Livet, fargene og følelsen av dyp takknemlighet.

 Kanskje er dette forsmaken på paradiset? 

Hva vet vel du som  konstaterer eksistensen av grensene for det platonisk vennskapelige blikk?

Synnøve Sætrum