Alene i betydningen enkeltstående og aleneboende.
Enslig inntekt.
Enslig husholdning.
Alene i dobbeltsenga( Ja, jeg savner deg kjæresten min...).
Noen ganger skrikende ensom i godstolen.
"Bare" meg på kino eller teater, og jeg jubler i mitt eget selskap.
Jo, jeg velger selv gleden over fuglesangen, en nytrukket kopp kaffe, stillheten.
Fraværet av forventninger jeg ikke kan oppfylle finnes ikke.
Det er ikke noen jeg skal gjøre til lags.
Når det blir for mye folk, hendelser og følelser kan jeg velge gå hjem til mitt eget selskap og trives mer enn godt der. Ingenting er svart-hvitt, og jeg vet det når jeg bare får tenkt meg om.
Fjernkontrollen er min.
Musikken lytter jeg til alene.
Frokostblandingen blir stående der den settes.
Egne rutiner dag og natt.
Nei, jeg verken ønsker eller kan gå tilbake til ordinært yrkesliv.
Skranter stadig skjønner du...
Tilværelse på sett og vis "skreddersydd" for ei voksen pensjonert dame på femtitre.
Ikke ønsker jeg meg et perfekt liv, hva nå enn det måtte være, derimot ønsker jeg meg et lykkelig liv. Kanskje mye å forlange vil noen si, men det er ikke meg.
Jeg har erfart hvor tungt det er å være deprimert vel vitende at man kun har fått tildelt et bitte lite lysglimt mot evigheten. Det meste av tiden kjennes dagene jevne, en lever godt med sin situasjon, trives i sitt eget selskap. Fyller timene med det meningsfulle, og bare er.
I det jeg har skrevet disse setningene kjenner jeg på motstanden de byr meg. Fordi:
Kjennskapen til andre dager og timer, når ensomheten skriker mot en. Savn ikke er til å slukke, og sorgen over mangel på et annet menneske å lene seg mot finnes alltid i bakgrunnen.
Sol og skygge følges alltid.
Vil jeg egentlig åpne ærlig opp for de sorger, savn og utfordringer mine dager handler om?
Dypt i meg finnes en stemme, ei holdning som krever jeg skal holde ensomheten, de tunge tankene for meg selv. Ikke snakke om det, ikke vise det.
Det er som den der: "Det er greit at du er homo, bare du ikke homser". Eller: "Det er greit du er syk, men lat som du er frisk". Eller: "Det er greit du eldes, bare ikke vis det"...
Underforstått: "Ta deg sammen" !
Bak alle ordene lurer skammen.
Den finnes selv om den ikke synes utenpå.
Jeg har diskutert denne med nære venner som har opplevd det samme.
Andre sier det ikke er fruktbart å snakke om slikt.
Peker på det pinlige i det.
I et vinnersamfunn, det beste i verden, finnes for lite åpenhet om livet menneskene lever, føler og kjenner bak de vellykkede materielle fasadene.
Svaret på det er enkelt smertefylt:
Skam kan kun snakkes ihjel.
Og så tilføyer jeg halvmuntert:
Se på ensomheten min, se så blank og fin den er!
Synnøve Sætrum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar