HER ER JEG....

Her er jeg fotografert et lykkelig levende øyeblikk i livet.
Alltid noe godt å være glad for for den som vandrer på veiene.
Deilig å være til, deilig å bare være litt glad. Litt lykkelig.

Sette pris på det privilegiet det er å få lov til et liv i et trygt, rikt og fredelig land. 

Er jeg riktig heldig så fortsetter jeg slik til jeg logger av for godt.
Kanskje ikke så interessant i den store strømmen av blogger og litteratur...
Bare slutt lesningen øyeblikkelig om dette ikke sier deg noe.
Her finnes ingen tvang.
Kun frivillighet.
Husker venninna som sa det nok kunne bli litt mye for mange dette med blogging.
At man ikke skal stikke hodet fram for hogg, eller må forvente seg ei skrape eller femten.
Fort gjort å ramle i feller i dette her.
De siste dagene har det vært snakk om blogger og redaktøransvar.

 Satt kritisk søkelys på at mange ikke har utdanning eller skjønner hvordan dette massemediet fungerer. Undertegnede er sin egen redaktør. Utdanning har jeg, om enn ikke journalistisk.
Jeg gjør så godt jeg kan for ikke å være usaklig, krenkende eller direkte løgnaktig. Jo, jeg kjenner til "Vær-varsom-plakaten". Den tilhører deler av utdanningen min. Bak de aller fleste tekstene mine finnes en arbeidsprosess. Den kan handle om å innhente faktakunnskap, en inspirasjon eller en eller annen form for modning. Uansett så er det viktigste for meg at veien er givende på et eller flere vis. Den positive egoismen finnes så avgjort mens jeg holder på. Om noen liker det jeg skriver er det fint, og det er også fint om jeg provoserer. Er blitt fortalt muntlig noen ganger at jeg skriver brukbart selv om den eller de ikke er helt enige med meg. Men, må man alltid være enig? Er ikke det noe av den demokratiske styrken? Debatten eller ordskiftet. Kjært barn har mange navn. 

Den frie fredelige ytringen er det viktigste. Ikke sant? Nei, jeg støtter ikke oppfordring til vold, drap, terror, krig, voldtekt, massevoldtekt, diskriminering på grunnlag av hudfarge, religion, etnisk tilhørighet, politisk tilhørighet, kjønn eller legning. Alle er bare mennesker, også dem jeg er uenig med. Å ty til terror eller krig, eller annen vold for å få gjennomslag for sine meninger er uakseptabelt.

Ikke-vold !
Ikke-vold!
Ikke-vold!

Her er jeg ja, en lørdag formiddag med ukeslutt på radioen.

Det er helt sånn at jeg sitter her og forfaller. Strake vegen mot det store svarte hullet... 

Sånn er det å leve, jeg går en sikker død i møte. 

Så sitter jeg her da og plukker fra hverandre det som opptar meg akkurat i dag. 

Jeg skrev nettopp en liten snutt om Siv Jensen, som nå får "jubelmålinger" i følge Startsiden.no. 

Får hun det fordi hun utvise en egoistisk politikk uten sidestykke?
Nei, jeg kjenner henne ikke, men det er politikken det dreier seg om her.
Jeg misliker sterkt det hun står for, og jeg ser det som min rettighet å kunne kritisere det.
Demokrati i praksis heter det. Den fredelige ytring i frihet. Ikke sant?
Når det gjelder denne politikken som føres fra høyeste hold kjenner jeg, som salige Obstfelder.

"Her er så underlig", og jeg gremmes. Nei, jeg kommer ikke til å si et eneste pent ord om den politikken FRP fører til torgs om dagen. Ikke Høyre sin heller for den saks skyld. Sett med mine politiske øyne har vi en dårlig statsminister. Hvorfor? Jeg støtter ikke kursen hun staker ut som det bedre for Norge. Hun snakker om de gode/bedre løsningene. For hvem?
Ikke den vanlige kvinne og mann i alle fall. Tvert imot.

 Lurer du på hvorfor jeg ikke liker over for nevnte politikk så les tekstene før denne her...

Selv har jeg ikke tilhørighet til noe parti for øyeblikket, men stemmer selvsagt til valg.

Hvorfor jeg nevnte det med disse høyrepolitikerne igjen?

Det opptar meg sterkt her jeg sitter i mitt leide kjøkken for fanden...

Jeg mener helt oppriktig at de leder Norge i ei retning som ikke er bra.

Samfunnssynet de ledende politikerne bringer til torgs er et jeg ikke støtter.

Alt kan ikke beregnes i penger, eller være lønnsomt. 

Det er ikke det menneskelivet handler om først og fremst.

Vi er mennesker av kjøtt og blod, med basale behov som må dekkes. 

Mange, mange , mange medmennesker på kloden har ikke det.

Jo da: Jeg er vel vitende om at jeg ikke skriver noe enestående i det hele tatt.

De siste tekstene kan neppe kalles fremragende.

Jeg er bare en blogger, en lite berømt en sådan, blant mange.

Ikke skriver jeg om utseendet eller en spesiell situasjon i livet. 

Ikke noe enestående med meg sånn sett. Siden bloggen min nærmer seg 100 000 treff, noe som er stort for meg, så tenkte jeg slå på muligheten for inntekt av reklame. Vel, det får jeg ikke til, så jeg tar gjerne i mot et tips. Vet du hvordan jeg gjør det, så legg gjerne igjen en kommentar. Millioninntektene burde ikke la vente på seg.....;-) ;-) Eller snarere sagt: Ei krone her, og ei krone der blir fort en million. He he... ja jeg ironiserer i disse beinharde markedskrefter sine tider.

Sånn er det, og jeg er bare ei blant hundrevis, tusenvis, millionvis. 

Jeg forsvinner i mengden helt ordinært og navnløst selv om jeg elsker skrive. 

Synnøve Sætrum