Om skyggedager, likheter og ulikheter...

 

Balkongen i skumringen. Foto: Synnøve Sætrum

 

Her har jeg hatt en dag med skriving av julekorrespondanse og timer i skyggen.
Dog ikke her på balkongen hele dagen det har det vært for brennhett til. Har heldigvis med meg noen samtaler om det med noen som forstår hva jeg mener. Det er noe med ei viss komfortsone også når det gjelder varme, i alle fall når høy luftfuktighet er innblandet slik som her. Så dagen har handlet litt om å finne fysisk ly for varmen. Blant annet.

En av skyggedagene både i bokstavelig og overført betydning går mot slutten. Jeg har sittet på ulike stoler fredag den 13. desember 2013. Akkurat nå sitter jeg godt under dyna med pc-en på fanget. Har akkurat slått av luftkjølingen, lytter litt til tropelydene utenfor og synes det er deilig at jeg ikke skal noe sted. Snart er jeg sovnet. Er av den kjedelige typen som elsker gå å legge meg relativt tidlig om kvelden. Når jeg er med på hytteturer eller camping eller annet fellesprosjekt er jeg nesten alltid av dem som går i seng først. Så også her. Jeg er blitt informert om en Katoy-Cabaret rett over gata. Men, venter til en kveld jeg er mer opplagt. Det finner nemlig sted hver eneste aften på samme tidspunkt.

Dagen i dag, ja. Jeg satte meg i dyp skygge på et gjestehus trukket vekk fra støyen og trafikken.
Tenkte på turen min til nå, og framover. Eller dypere:
Livet mitt til nå og framover. Her på herberget skal jeg være til 21.
Har tatt bestemmelsen at jeg drar tilbake dit jeg kom fra og blir der til jeg vender nesa mot Chiang Mai litt uti januar. Sånn må jeg "sy" i hop for at det skal kjennes riktig for meg. Det betyr gledelig jul og godt nytt år på Phuket og ved Rawai. Der jeg var bare for tre dager siden. Dessuten betyr det ro og fred til å tenke over saker og ting. Kjenner det er tiden for det. Litt dypdykk i hva jeg vil videre med meg og livet mitt. Stoppe opp litt. Ta meg den luksusen det faktisk er å kunne kjenne etter.

Hvor er jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
 

 Phuket er et utmerket sted for refleksjon.
Ja, Bang Niang også, det er ikke det. Tankerekkene er i gang.
Men: det noe med Phuket og meg.
Jeg innser det. Sjøl her ute i det vakre havgapet ved Khao Lak.
Jeg har tenkt å få sett fisken i havet, snorkle og dra på et par dagsturer.
Se under overflata. Ved siden av meg på nattbordet ligger en bunke brosjyrer med dagsturtilbud.
 De skal jeg lese i når jeg våkner uthvilt i morgen tidlig.
 Aldri vært noe lurt triks med bestemmelser på kveldstid for denne dama.
Den slags må jeg gjøre når jeg er våken.

---

 Vet ikke om det er innlevelsesevne og fantasien min som tar litt grep om meg i disse dagene. Rett bak her er nemlig tsunami-minnesmerke og sånn. Flere hundre meter lenger inn i terrenget bakenfor gjestehuset står et stort skip som bølgen tok hit. Det er to kilometer å gå før en når stranda.
 På stolpene langs hovedveien står det den da var 3 meter høy. Det er mye det.
 Alt må jo ha vært under vann, og å overleve måtte være flaks. Jeg vet ikke jeg, men det er noe i lufta som uroer meg her. Noe trykkende, klemmende. Jeg er tidligere konkurransesvømmer og behersker vann godt. Elsker faktisk å bade, så det er ikke det. Ikke vannskrekk
.Bare noe utenfor det jeg har kontrollen over, og som den noe kontrollfriken jeg er kjennes det ikke godt. Ikke rasjonelt, men akkurat sånt som gir meg generell angst.
 Noe litt lammende som jeg blir utrolig trøtt av å holde på avstand.
 Bønnen om sinnsro er i bruk, så den kommer nok når jeg forstår dybden.

Men jo, det synes å være en god i det å få ligge litt i overflata, se fantastiske fisk og bare være pust. Har ikke hatt på meg maske siden Rhodos. Ja, og det er noe veldig sterkt mellom meg og Solens øy i Egeerhavet også, men det skal jeg ikke skrive akkurat nå. Digresjonen kom likevel rekende helt av seg selv. Du verden...

 

Bekken og sumpen utenfor. Fint for øye, og mygg ! Foto: Synnøve Sætrum

 

For første gang satt jeg utenfor på balkongen i skumringen her på gjestehuset.

Det mørknet hurtig, og trafikken tar seg opp før den roer seg etter mørket er brutt fram.
Fortsatt passerer mange biler begge veger det meste av tiden.
Samtidig som sumpen nedenfor er tett av lyder. Jeg kan skille ut gekko, gresshopper, sirisser og frosker. Men, det er mye annet jeg ikke vet hva er.
For å si det sånn så var det helt greit å sitte lyttende på avstand.
En og annen mygg prøvde seg selvsagt, men jeg fyrte på tre myggspiraler...

Gekkoene er alltid klare for middag, og jeg er sausa inn i alskens anti-anti.
Har nemlig myggallergi.
Myggen har en tendens til å jage meg inn når nattemørket siger ordentlig på.

De er så begeistret for meg, men jeg liker dem ikke.
Særlig ikke den allergiske reaksjonen etter at de har stukket.
Ellers er det å melde at jeg ser fisk vake i den lille bekken.
Så det er sikkert mye feit innsekt å snappe i seg.
La de endelig jafse i seg det som finnes av blodsugere i mils omkrets.
 

 

Gekko og noe som minner mistenkelig om stokkmaur. Foto: Synnøve Sætrum

Klar til natta. Foto: Synnøve Sætrum

 

Klokka 21 36  er det helt mørkt og jeg sitter under kjøleren.
Innser at det ikke blir noen telting i jungelen for min del dersom skuldra ikke går seg litt til.

Tror ikke jeg ville fått blund på øynene et eneste minutt uten luftkondisjonering.
Eller jo, men ikke med vond skulder...
Den trenger den nordiske kroppen min.
Nå i kveld er det 32 grader utenfor.
Her inne har jeg 26.
Det er behagelig.

 

Foto: Synnøve Sætrum

 

 Ha en deilig fredag den 13.

---

Lørdag den 14. er det blitt og jeg våknet nesten restituert.
Ti timer søvn, og skuldra er nesten som før fallet. Kjenner den litt, men ikke sånn som det har vært.
Tåa har fått såpass nytt skinn at jeg kan ta den med på snorkletur ute ved Similan Island i morgen.
Vanntett plaster er å få på apoteket vet jeg. For å beskytte litt ekstra.
Jeg skal til og med sove ei natt i telt...  Tenk det..
Må handle jungelremedier, myggspiraler og nødmat.
Er og blir diabetiker også.

Her kjenner jeg på takknemligheten for det evig foranderlige livet.
Skyggene er borte, og jeg er lykkelig for å være på plass i meg selv igjen.
 Alt føles fredelig, trygt og godt. Skyggene har gått til sengs. Jippi !
Søte Apple som jobber her hjalp meg med bestillinger og annet.
Dessuten fikk jeg en påminnelse om en by jeg bør få sett før jeg drar herfra.
Jeg vet ikke hvordan totalt angstfrie mennesker har det, for jeg har hatt min i mange mange år.
Til og fra, av og på, sterk og svak, men jeg har lært å trekke meg ut av den igjen.
Gå videre og kose meg alle de dagene jeg lever uten.

Ha fortsatt god helg.

 

 

Synnøve Sætrum