S Ø V N L Ø S H E T . . .

 

Det går lett litt i ball etter noen harde uker.

Undertegnede er inne i en oppbruddsperiode.

Stemningene i meg skifter.

Gleden over det som skal komme er stor og åpen.

Samtidig som det kjennes litt nifst og sånn;

-hva i svarte er det jeg har begitt meg ut på?

 

Endringer påvirker meg på flere måter.

Mine prosesser tar tid, men jeg stoler på at det blir bra til slutt.

Ja, det var det personlige. Politikk er ikke personlig sier noen, andre mener det motsatte.

For tiden er det endring i politikken, og det som skjer i det politiske Norge skremmer meg såpass at jeg kaver med det om natta. Utrygghetsfølelsen er et faktum for meg, og helt sikkert for mange mange andre. Jeg vet for mye om hvordan disse ekstreme blå kreftene virker for de som strever. Jeg veg hva de står for om de aldri så mye heveder å ha "et stort sosialt hjerte"... for noe vissvass. Her varsles milliardkutt i sykelønn og trygd. Er det sosial politikk så er jeg en hane !

Her jeg sitter er det fred. Hvordan det må være å leve i krig, som forfulgt eller skrikende fattigdom kan jeg bare så vidt skimte konturene av. Menneskene kommer inn i drømmene og fortsetter være der til det blir for mye å sove på.Jeg skjønner at asylbarna ikke har innkassert noen "seier", om det aldri så mye ble framstilt slik her om kvelden. Akkurat det drømte jeg om for litt siden, og våknet med et rykk...

 

Nå sitter jeg her med en kaffekopp klokka fem på fem torsdag morgen.

Misforstå meg rett; -jeg klager ikke, bare sier noe om hvordan ting faktisk oppleves.

Lenge siden var det at jeg våknet med uro og generell angst.

Noen netter er det bedre å kapitulere. Søvnen er ikke god. Marene rir meg.  I enkelte stammesamfunn feirer menneskene sine mareritt. De skal bety bearbeiding av utfordringer i det våkne livet.

Jeg står opp, og det tar den tiden det tar før jeg sover igjen.

I det perspektivet er det all grunn til å være glad her jeg sitter.

Tankene er roligere og søvnløshet er også å leve.

 

Ha en god dag da, med eller uten ei god natt i bagasjen...

 

Synnøve Sætrum