VED KANTEN AV EN DRØM . . .

"Si ikke, "Jeg har funnet sannheten," men si heller, "Jeg har funnet en sannhet". 

Si ikke, "Jeg har funnet sjelens sti. " For sjelen går langs alle stier.

Sjelen følger ingen strek, og heller ikke vokser den som et siv.

Den folder seg ut som en lotusblomst med utallige kronblad".

(Kahlil Gibran "Profeten")

 

 

 

(Pam Hawkes. Lastet fra nettet. Tittelen ukjent for meg.)

 

 

Jeg opplever dagene mine som inspirerende og spennende.

Min tilværelse er i endring.

Her sitter ei halvt våken dame.

Klokka er snaut fem.

 Leste luftfuktigheta var på 81 % denne natta.

Det betyr at jeg får god hjelp til overgangssvettetoktene, og bare måtte stå opp.

Ikledd serken sitter jeg her og kikker på sitatet fra "Profeten". 

Kjenner på ordene, og vet det er sånn for meg. 

 Jeg kjenner så sterkt for at jeg lever, at jeg får være. Bare være, og gjøre. 

Her sorteres, pakkes og settes på lager. Ut skal jeg, ut i verden.

 Si ja til liv og helse i stedet for bare å vente på bedre tider mens den uerstattelige tiden går. 

 

Avreise snart. Den store og ikke helt kontrollerte. Firer stadig på kontrollen, og gleder meg til alt jeg pr. nå ikke vet noe som helst om. Veien blir sant nok til mens en går.

Jeg er heldig som fortsatt har bein. Forventninger og håp er ingen selvfølge, men jammen har jeg det også. Det kjennes privilegert. Noe nærmer seg for meg, noe svært viktig.  

Det kommer til å forandre retningen for resten av mitt liv.

Endre min sjel enda mer. Å leve er å vandre i skiftende landskap. 

For det går an å forandre seg etter fylte femti.

Veldig forandre seg.

Hvor står det at man må være satt i den tilværelsen som er?

Hvem bestemmer over den dagen som blir gitt ved hver demring? 

 Kom igjen, kom igjen, du står på kanten av en drøm !

Ja, for jeg gjør det disse dagene.

Forberedelser til å kunne gjøre som jeg har drømt i mange år.

Det tok tid å komme seg inn til kjernen av ønskene for livet, og når jeg så hva jeg tenkte måtte jeg samle både krefter og mot. Noe jeg gjør fortsatt. Et knips med fingrene er ikke nok. Gjøre er steg to.  Hver eneste dag med plast og papp, tape og saks.

I selskap med meg selv og har det aldeles nydelig.

 

Jeg noterer huskelister og hører musikk. 

Øverst står det: 

Den eneste som kan ta vare på meg er meg.

(Etter følger alt med alle formaliteter.. en kan ikke bare kaste loss..)

For meg betyr det å gjøre det jeg kan. 

Jeg stuper fornøyd til sengs hver eneste kveld og kjenner på at kreftene blir brukt.

Jo, jeg skrev nettopp en epistel om dager i halvkoma. Tilstanden er heldigvis midlertidig.

 

  Mentale landskaper krever sitt her i gården, og fysikken med.

Akkurat her på kanten av morgenen er "termostaten" igjen på plass, og jeg tenker meg en liten lur før dagen kommer på ordentlig. Det ligger ei lykke på puta mi akkurat nå. Jeg ser det.

 Kanskje får jeg en god lur i selskap med underbevissthet og drømmer...

 

Synnøve Sætrum