I TILLIT. . .

 

 

August og seinsommer. Blikkstille hav. 

Svømme i krystallklart hav, bare henge over dypet. 

Idyllen er komplett.

Lett drøs mens sola fortsatt får tak på nesa.

Ingen grunn i verden til å skyte spurv med kanon.

Tiden smelter under sola.

"Så greie menneskene er", utbryter du.

"Når skal du slutte å tro at menneskene er gode kun fordi du er det ?".

"Det har jeg ikke tenkt å gjøre noen gang", svarer du.

Vel vitende om at du kommer til å bli både såret og skuffet over medmenneskene flere ganger.

 "Kilevinken" du mottok her sist måned, er neppe den siste.

 

Likevel:

 -Kan du ikke leve i tillit til det gode i medmenneskene får det heller være.

Et liv i mistenksomhet, misunnelse og frykt er ikke noe liv.

Da er det bedre å tro på det bra til det motsatte er bevist.

Du forsøker være ærlig, tolerant og givende og finner glede i de aller fleste situasjoner.

Å være i tillit er motivet, og det artikulerer du.

Helgenstatus har du ingen ambisjoner om, bare å bli værende der på berget og glede deg over sola.

 

 Noen ganger kan det som syntes riktig gå veldig galt.

 Ikke fordi du ønsket det sånn, men mer fordi du støter borti løgnen.

Trodde på den som sviktet, og i det hele tatt.

Likevel sitter du der og er lykkelig.

Glad for å få være med i dagen, og kjenne forventninger til vegen rundt neste sving.

 

Ikke mindre sant er det, om enn enkelt:

Tillit handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det...

 

Synnøve Sætrum