. - - -

 

For det aller meste kjennes livet på det jevne.

Man har det da godt, trives med å være i middagshøyden.

Middagshøyden?

 

Hjææælp. Var det du som sa det? Jo det var det. 

Du ser deg i speilet. Kjenner igjen den uten eller med fjær. Kjenner henne, er komfortabel med tingenes tilstand. Du kan til og med se at det ikke er så lenge til aldringen setter inn. 

Livsbonusen er bevisene. Som du er skrudd i hop humrer du, og tenker det skal bli spennende følge utviklingen. Satse på denne kroppen vil deg vel ennå noen tiår.

Hvis du er heldig. Ikke skal du plastisere den, eller noe sånt.

Bare leve med den. Spurte opp bakkene, satse på å få opp pulsen noen ganger om dagen.

Håpe det er nok. Du følger de som har greie på det sine råd. Så håper du at du kan få noe mer fest og moro ut av den også. Mennesket er ikke skapt for å være alene, eller sove sådan alle dager. 

 

Selvsagt vet du det ikke er gjort i neste svingen.

Du vet til og med det skal noe til.

For du lurer enda på om det er slik at en prins ikke kan tåle du fristiller deg i forhold til ditt jordiske gods? Her i materialismens høyborg kan slikt bli en anelse for mye.

Men, du synes fortsatt det er en del godt vett i utsagnet som proklamerer at mer enn ni eiendeler er for mye. Evig lenge siden du hadde så lite gods. 

Mangt og for mye er det blitt, og du er blitt usikker. Hvem er du? Hvor går du?

Hva handler du om? Fjellet av ting sperrer for utsikten, ikke sant? 

For å få fjellet på avstand må du ut på slettene ei stund.

 

 Er det noe suspekt ved å stille seg ubundet? Eller noe rart ved å ta ut og se flere flik av verden for ei stakket stund? Eller finnes det noen der ute som kanskje vil være med, se noe av vegen sammen med deg. Du vet ikke, og henger ikke eksistensen på et slikt lykketreff.

 

Så langt har du nemlig ikke håva inn hva enn det nå var du skulle... 

Men, du er vant til at dagen er god og vilkårene alt annet enn en jammerdal lell. 

Eller kanskje en kar synes det er for mye at ei dame skriver, leser, reiser, diskuterer, filosoferer og deltar i livet. Banner og sverter, ber og grunner. At hun elsker og elskes tilbake, eller elsker og sviktes. Kos og liv i øyeblikket er det for mye?

Og, i så fall: Hva er alternativet?

Finnes det noe annet enn salige øyeblikk?  

 

Du vet at du er litt "gal", en liten smule alternativ jaffal.

Men, det er sånn du er, og vil noen være med så heng på.

Sangen er likevel den:

"I cant't give you anything but love... Baby !"