BARE DETTE VET DU . . .

 

 

Under skyene faller regnet, over dem skinner sola.

Tiden spinner dagene slik.

 

Du kjenner på savn og sårhet og ønsker om at alt hadde vært annerledes.Samtidig vet du beslutningen din er riktig. Som tingene ble og er kunne det ikke være annerledes. Gid du kunne gjort det annerledes. Bare levd for den andre, og dennes behov. Kunne tatt hensyn. Men, kunne ikke hjelpes. Du elsker og forstår dette mennesket, men denne gangen måtte du også elske og forstå deg selv. Ta hensyn til egne følelser, la dem komme først. 

 

Sårbarheten din kunne ikke vært med videre på veien. 

Livet ville blitt usant, og et skuespill mens du hadde håpet på noe annet.

Du måtte ha gjort deg til ved hvert møte. Ventet på den andre bare på den andres premisser. Tråkket over egne grenser og gjort deg mindre enn du er.

Blitt utydelig for den andre, og i verste fall usynlig for deg selv.Siden du ikke er født i går og har vært med på den vegen før sa du nei. Dessuten gikk du aldri til scenen. I stedet tok du fram sårbarheten og avslørte det du kjente på. Men, du ble ikke forstått. Sånn er det også noen ganger. Den enes sannhet er ikke nødvendigvis den andres. Du erkjenner paradigmenes ulikheter. Livet hjelper deg villig med det.

 Både latter og tårer har sittet løst, du har, som du oppfatter det selv, vist hvem du er. Kledt deg naken og vist det som bor i deg, vært en god og trofast venn.

Men, likevel... Denne gangen møtes ingen gjenklang... Veien videre en annen enn den du hadde håpet. Vandringen i minnenes skog er eneste muligheten i det som kommer.Det gjør vondt, veldig vondt men er likevel riktig.

Du vet det, og diskuterer ikke beslutningen når den er tatt.

 

Det betyr ikke at tvilen uteblir alle dager. Du er ingen helgen. Ingen følelsesløs maskin. Du sitter der, og tenker på din beslutning om ikke lenger følge en høyt elsket venn på vegen. Ikke fordi godheten og kjærligheten for mennesket er over. Nei, du savner denne vennen mer enn noe du kunne forestilt deg.

Du vet du alltid vil bære henne eller han med deg, tett til hjertet. Sende gode tanker og inkludere livets kjæreste medmenneske i dine bønner.

 

 Noen ganger går det ikke som du ønsker eller har tenkt.

Forholdene mellom mennesker eier ingen fasit. Det er selvfølgelig slik at du kan kjenne deg igjen i de andre erfarer og føler. Når alt kommer til alt må du likevel gå din veg, gjøre dine valg. Gode eller mindre gode. Noen erfaringer gir stor glede, andre stor sorg. Du forsøker forklare det, at du må gå videre. Vel vitende om at du kanskje sårer og ikke blir forstått. Noen ganger synes avgjørelser uforståelige til og med for deg selv. Livet tvinger deg til å henge deler av dem på mysterienes knagg. Lenger kan du ikke komme. Du må la det ligge. La det være, og ønske gode og dårlige konsekvenser velkommen. Ikke alle valg har sine åpenbare følger i øyeblikket. Ikke sant?Det er menneskelig å ikke forstå.

Bare dette vet du ;-over skyene skinner sola, under dem faller regnet.

 

Synnøve Sætrum