Mandag 15. april 2013

 

 

Halv to natt til mandag.

Helga er over. 

Selv om jeg er uførepensjonist og ikke tilknyttet noe annet enn det jeg finner på selv har jeg ingen problemer med å skille mellom hverdag og helg.

Vanligvis sover jeg fra lenge før midnatt og står opp tidlig om morgenen.

Dagen begynner med å orientere seg om det som skjer i verden gjerne med kaffe ved siden av.

Siden spiser jeg litt(noen ganger mye), og så er det skrivestund. Som aller oftest.

En veldig rolig innfallsvinkel til dagene. Ikke noe stress. Jeg takler stress svært dårlig.

Det er en av grunnene til situasjonen jeg er i. Noen ganger skulle jeg selvsagt ønsket at jeg kunne gå et eller annet sted, til et eller annet fellesskap hvor jeg i det minste kunne få brukt noen av de kreative evnene jeg har. Sånn litt utpå dagen. Morgentimene med ro er blitt hellige. 

Forutsetningen for den gode tilværelsen.

 Kanskje finnes slikt i Kristiansand også uten at jeg har fått det med meg.

Jo, det tenker jeg på innimellom.

Jeg kan jo fortsatt tenke, lese, skrive og være noe for noen.

Uførepensjon er jo ikke lik nada eller total tomhet på innsida.

Her finnes plenty med erfaringer, og mye å gi.

 

Det har vært ei helg med solskinn i to dager. Hakket løs på ismassene har jeg, og fått trent kroppen over spaden. Svett og sliten både på fredag og lørdag. Rolig helg med romaner, montering av et større lappeteppe, og litt tv på søndagskvelden. Både norsk og engelsk drama greier holde meg våken. Unntakene bekrefter alltid regelen.

 

Altså sitter jeg her pip våken midt på natta. Melodier, stearinlys og kaffe. 

 Det er en glede når tærne blir til is mens resten av kroppen kjennes klam av svette.

Snurre rundt og rundt. Finne ei pute til. Forsøke finne ei god stilling. Sovne fra det. Ikke f...

 Nei betyr nei.

Hodet sier surr, surr, surr.

Vri, vri, vri... Etter en times tid griper erfaringene inn og får meg til å kapitulere.

Takker abstraksjonene for at jeg kan det, finner tøfflusene. Mer skal det ikke til for å glemme tumletanker og nattevåk. Selvsagt er det noe med at nettene primært er til for søvn. Det er ikke det. Men altså skal jeg jo likevel ikke rekke noe når fuglene setter på sangen og dagslyset sniker seg ut av sekken. Noen ganger må jeg snu på flisa og ta morgengledene først som sist.

 

Synnøve Sætrum