SORG (2)

Bankok internasjonale flyplass. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Det er gått en liten måned siden jeg sa adjø til smilets land.

Har landet hjemme, møtt familie og alle de andre menneskene som betyr mye i livet.

Å involvere seg, bli glad i, eller elske vet jeg jo, sånn rent teoretisk og objektivt sett betyr å være sårbar. Siden ingenting varer evig på den ene eller andre måten. Leve gleden betyr erfaring med smerten. Den som rommer dype følelser i møtet med sine medmennesker lever så til de grader i gleden. I håpet og drømmene, og i tryggheten medmennesker fører med seg. Den som lever enslig lever ikke i vakum. Selv om en ikke har kjæreste eller samboer har en følelser. Går ikke rundt som en stor klump uten dem. Sårbarheten rammer når den vil. Det er prisen en risikerer måtte betale.
Livet krever prisen om jeg vil eller ikke. I disse dagene blir jeg avkrevd en pris.

 

Sorgen må bare gå sin gang i helsort. Det eneste som kan trøste synes utenfor rekkevidde akkurat her og nå. På et blunk forandres tilværelsen til noe en må motivere seg for. En skylles på land etter møtet med det store vidunderlige havet, og alt som finnes igjen er en naken skrott. Brutte tankermønster, forhåpninger og dagdrømmer. Slikt kjennes både vondt og veldig veldig skamfullt.

Kanskje vil det forandre seg, kanskje ikke.

Eneste nåelige akkurat nå er følelsene av å bli slynget ut i smerten på nytt og på nytt.

Litt fast grunn under føttene noen timer, og så rett tilbake i smerten.

Jeg kjente deg nesten ikke igjen, sier naboen som vanligvis ikke bryr seg. 

Du er blitt så tynn,sier mannen. Har du vært syk?  Nå ja, så tynn er jeg nå ikke, men kanskje slik at det synes tenker jeg. Jeg tenker også at dette er noe legen blir glad for. Han som sa jeg skulle passe meg for de kiloene som fulgte mørket høsten som gikk. Det blir bra, en gang tenker jeg. Jeg må "bare" leve gjennom alle disse dagene som ikke er gode først. Få sikt igjen og fjernet det sorte sløret mellom meg og virkeligheten. Ja, det er vel slikt som dette han ikke vil lese noe om, han som skrev i det legetidsskriftet. Han kalte jo, slik jeg oppfattet det sorg for å rulle seg i selvmedlidenhet.

 For meg er selvmedlidenheten kun inne når man gir hele verden skylda for sorgen.

Det er ikke de dagene jeg er i.

Bare sorg.

 Noe kan kjennes som død, selv om det lever.

Jeg har opplevd død, erfarer likheten.
Bare slikt er mer umulig.
En reell død kan man henge på det definitive, en levende død har ingen opplagt adresse.
 

 Noe renner av meg, det tærer på kreftene å sørge.

Jeg vet det finnes håp, vet det ikke varer evig.
Men, det er dyp smerte, og krevende det som er.
Man virvles rundt i bølger.

Blir trukket under, og kommer opp til overflata igjen.

 

Tja, jeg er ikke helt i form, og så er det denne vinteren, sier jeg til naboen. 

Jeg har vært borte lenge heldigvis. Siden jeg ikke er så veldig glad i mørke og kulde.

Det har vært kaldt for menneskene her i nord skjønner jeg.

 Ikke opplevd det værste av den. Takk og takk.

 For det meste takker jeg for dagen i dag, og bekymrer meg ikke.

Har sinnsro med tilværelsen der jeg er.

 

Så vipper livet meg av pinnen, slenger i grøfta. Presset opp i det hjørnet hvor ingen flukt fra meg selv og alt jeg rommer av menneskelige følelser er mulig. Jeg må møte dem, anerkjenne dem og komme meg gjennom det hele. Jeg hadde glemt hvordan sorg virker, hvordan den setter ut.

Har vært lykkelig, tilfreds, full av håp og kanskje noen livsløgner at jeg mistet perspektivet litt. Kastet meg bare hodestups ut i gode svimlende drømmer.
Krevde lite, bare levde og håpet livet skulle gi meg gevinst.
Jeg er blitt fortalt og fortalt at ønsker man seg virkelig noe så kommer det til en.

Ikke så sikker på det jeg. Jeg ønsker meg kjærligheten, ikke ensomheten.
Noen ganger gjør det jævlig vondt å mestre livet alene.

 

Egentlig skulle man kommet hjem som et oppkomme av energi, men det ble ikke sånn denne gangen.

Det krever sin dame å reise på egenhånd. Finne opp dagene selv. Nå var det ikke det at jeg ikke kunne snakke med noen, spise et måltid finne på noe for noen timer. Venninner har det vært der.
Takk for dem, og alle gode minner jeg ser på fotografiene som settes sammen til bildevisning. Musikk og tekster legges på. Det blir så bra atte til slutt. Jeg ser jeg har hatt det fint. Veldig fint.

Men, denne gangen bakset jeg ganske mye med mitt... 
Alt jeg ikke kunne flykte fra lenger.
Så kommer jeg hjem, er klar til å møte dagene litt annerledes.

Åpne meg, være ærligere.

 

Det har jeg altså fått til, men ikke på den måten jeg tenkte meg.
Sorg minner om depresjon på et vis.
Har man kjent den elendige lukta en gang vil man ikke dit igjen.
Ikke for noen pris.
Men, livet setter en ut, kjører i grøfta.
Når en stor sorg velter inn kjennes det som å dø litt.
Som om kroppen med ett begynner vandringer helt uavhengig av meg.
Jeg henger i fuglepespektiv og lurer på om det er meg jeg skimter på bakken.
Hvor er det jeg går? Hvor er det jeg skal?
Jeg ser meg, og trøster: Jo jeg er der. Jeg går.
Ser ikke så knust ut som jeg er på innsida.

Så fine sommerlige farger du har på deg, sier venninna mi.
Siden er jeg kommet i tanker om at det er bedre med ei glad melding i speilet enn helsvart.
Det kan tenkes være sant.

 

Kontrastene til å være verdensborger på reise til å måtte ikle seg rollene som kreves her kjennes på kropp og psyke. Alt jeg er og ikke er, alt jeg har og ikke har.
Materialismen i et land som bedømmer menneskers vedi gjennom det en kan se utenpå.
Heromkring finnes ikke fasadene. Når jeg ser livet fra det perspektivet er jeg avkledt og utenfor.
Det er mye enklere å være enslig middelaldrende kvinne i Asia hvor perspektivet er mer åndelig, enn å sitte her i en liten leilighet og sørge. Betydningsfulle uønskede endringer roter til landskapet for den som trenger stabilitet og forutsigbarhet. Så følger sorgen på. Sorg skaper frykt.
Dagene går til grublerier, leting etter svar. Det er vanskelig å snakke med noen om nederlagsfølelser og tilkortkommenhet. Eller å skille det ene fra det andre. Jeg spør meg:

 

Hva er det egentlig som skjer?

 

Hva gjør jeg nå?

 

Jo: Med bitte små steg tvinger jeg meg til å gjøre noe godt for meg selv, selv om tårene renner.

Jeg lar være med å skamme meg for gråten.

Forsøker være glad i meg selv og følelsene mine.

Tenner et lys, ber en bønn, setter på musikk.

Bare er...

Det er nok.

Evig nok.

 

Flyfoto over Kristiansand.... Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Synnøve Sætrum