Som en fugl på ei snor....

 

 

 

 

 

 

 

Som en fugl på ei snor... Jo det hender mer enn en gang i løpet av et år man føler seg akkurat som Cohen formidler. Du verden så mye livsvisdom det er i de tekstene. Jeg lytter og lytter, leser og leser. År ut og inn. Er og blir blodfan, og kommer til å være det så lenge her finnes pust i meg.

Denslag låter har rett ut terapautisk effekt for en vanlig dødelig som meg selv.

 

 

Hva skulle det blitt til uten fryden musikken gir alle dager?
Musikken er terapi, avslapping og den dypeste glede. Ikke sant?

Åhhhh... denne aferikanske musikeren(RIP) ble jeg gjort oppmerksom på av en nær venn.

Cooder kjente jeg fra før selvsagt. Vennen forærte meg en cd, og siden har jeg kjøpt en til... Spennende, nydelig , avslappende musikk. Setter den på når det butter litt. Det gjør noe positivt med meg. Denne kvelden den 22. januar har jeg det bra, men er litt sliten av kontorarbeid. Noen ganger blir ting i tekst gale, og så må man rette og stryke og i det hele tatt. Verden er nå en gang skrudd i hop slik at det den ene gjør i beste mening kan for den andre bli helt galt. Vi er forskjellige.
For det meste er det spennende, som jeg oppfatter det. Andre ganger er min lille tilværelse såpass krevende at jeg synger en sang eller fem., som en fugl på ei snor...
"Singing seems to help a troubled soul" synger Johnny Cash. Du verden som han hadde rett. Gjør ikke sangen noe med innstillingen har jeg alltids en afrikaner til på tapetet. Mory Kante's "Yeke yeke". Var fantastisk heldig og fikk høre ham og det store bandet live på Canalstreet i Arendal for noen år siden. Jeg danset og danset og danset. Vi var ikke så mange som gjorde det, noe som undret meg.Kom det av at det enda var lyst i landet, og ølserveringen ikke hadde vært oppe så lenge? Jeg vet ikke, men jeg vet det er umulig å holde seg i ro når sånn musikk spilles. 
For min del var det rytme og liv og glede. Kommer de tilbake til Norge stiller jeg.

 

 

 

Man blir sulten av tankearbeid, så jeg har vært i spisesalen på hotellet og spist svin med fersk ingefær og chili. Yummi, yummi. På denne turen opplever jeg meg mye tøffere hva krydder angår. Spiser rød chili uten å blunke, ok jeg kjenner det, men tidligere har det vært nærmest en nær døden opplevelse. Karrien smaker ikke fullt så sterkt, bare som et vennlig smell mot gangen. Jeg kjenner jeg har lyst på et nanbrød snart. Kanskje jeg kan finne et indisk sted som ikke ligner det jeg prøvde i fjor. Bare smørje der. Ingen kjøttbiter, så det var nedtur. Får visst slå litt opp på internettet og studere kartet enda en gang. Og, finner jeg bare et navn og en adresse går der alltids en tuk-tuk.

Jo, det kan være et passende prosjekt til lunsj i morra. Det kan kjennes som en glede allerede.

Turen for meg denne gangen handler fremst og først om å komme i bedre form. Det er jeg i ferd med å oppnå, og så handler det om å bare være menneske og nyte dagene som er til disposisjon denne gangen. Det er en lykke at jeg slippe styre med fornying av visa og annet. I det hele og store er det en lykke å leve og være. Ha motet til å være glad og tilfreds også alene. Det har ikke alltid vært sånn, og det kommer til å komme nedturer igjen. Men, det må være lov å si man er bedre når man er bedre. Skrive når man greier skrive. Jeg gjør det såpass mye at noen sikkert tror jeg kunne sittet slik hele dagen. Det friske ikke vet er at jeg ofte ligger rett ut i flere timer etter å ha produsert et avsnitt.

Må legge hodet på hvil, og da følger kroppen med. Sliktnoe henger i hop.

 

Mobilen later forresten til å ha tatt kvelden. Intet tegn til liv selv om jeg har satt i kontakten og den lader. Får gi det til i morra. Hvis ikke får jeg skaffe meg et nytt apparat. Akkurat de der enkle til meldinger og korte samtaler er rimelige å få tak i heromkring.

 

Men nå skal jeg til sengs for å fintenke på de viktige spørsmål her i verden...

Hvorfor kjærlighet? Hvorfor elske? Hvorfor vennskap? Hvorfor være glad i? Hvorfor reise gjennom livet og dele om vegen med det skrevne ordet? Hvorfor legge hodet på bloggen?Hvorfor blogge?Hvorfor skrive?Hvorfor leve? Hvorfor mene? Hvorfor spise? Hvorfor gråte? Hvorfor le? Hvorfor bare være, og synes det er godt nok? Hvorfor i det hele tatt bry seg om hva andre mener?

 Hvorfor ikke bare bli sittende i en krok med sitt sårede hjerte og vente på at døden stille kommer og henter en?

 

“Hvis munnen min ikke sier noe, så blir ikke hodet mitt skadet”.

 

Så sier et ungarsk ordtak. Det skal jeg også finfundere på. Kanskje kommer noen svar til meg i drømme. Mye å være oppmerksom på der. Men, nå er jeg så trøtt at neste steg er natta.

Klokka i Chiang Mai er ni, så da kan man sovne. Om klokka blir seks når en stiller i frokostsalen gjør det ingenting. Jeg har funnet ut at jeg slett ikke er den eneste som er våken på den tida.

 

Livet er herlig.

 

Synnøve Sætrum