Dedikert til alle dere som oppmuntrer meg til å fortsette skrivingen.
Mange tusen takk, det betyr enormt mye for meg!
Etter det jeg skrev 17. og 19. januar har jeg fått en del spørsmål rundt dette med anonymitet. Om jeg ikke blir engstelig for å vise såpass mye som det jeg gjør.
Både nei og ja kan jeg oppriktig og ærlig svare til det.
Jo, jeg synes det er ekkelt at det finnes synspunkter jeg ikke har, og hensyn å ta jeg ikke kommer på når jeg skriver. I det store og hele handler jo bloggen om å skrive tekster ut fra eget ståsted og egne ideer. Om noen ikke liker det jeg skriver er det greit. I Norge er dessuten janteloven så sterk at man skal være forsiktig med å stå fram som dem man er.
Ikke fokusere at det er jeg som har skrevet teksten og reflekterer tundt noe.
En skal rett og slett ikke stikke hodet fram med det identitetsmerket navnet er.
Underlig for meg det, men vi er forskjellige menneskene og det er spennende.
Hvis man derimot er tittulert som noe offentlig høyt oppe i samfunnshierarkiet er det noe annet. Da er man verdig navnet, og dagsorden og meningsberettiget.
Vi andre små og grå skal bare tie.
Den lille bloggeren skal helst ikke tro at hun eller han er noe,
eller kan skrive for å spissformulere litt. Vel, vel vel...
Det å skrive er fleregget sverd.
For meg, i den livssituasjonen jeg er, er skrivingen noe av det som gir deler av hverdagen min mening. Noen ser noe av meg til og med, skjønner hva poengene mine er,
eller får noen nye tanker fordi jeg deler noen av mine her.
Da jeg begynte å skrive for blogg reflekterte jeg noe rundt akkurat det.
Om jeg skulle skrive anonymt og skjule identiteten, eller stå fram med meg.
Noen kommenterte at da kom NAV til å lese det, eller noen annen øvrighet.
Jeg tror ikke det er forbudt å skrive uten å ta betaling for det om man er ufør.
Skammet meg over at jeg er uførepensjonist har jeg gjort nok.
Demokrati betyr at alle stemmer kan ytre seg om de ønsker.
Ikke sant?
Anonym eller ikke-anonym?
Ikke fordi jeg ville skrevet noe annet enn det jeg gjør, men kort og godt for å beskytte meg selv fra dem som måtte være sterke motstandere av det jeg står for.
Etter mye tenkning rundt det kom jeg fram til at anonymitet ble feil for meg.
En blogg er jo i utgangspunktet et personlig dokument, så hvorfor skulle jeg ikke sette identitetsmerket mitt under tekstene?
For meg ville det ha handlet om å skamme seg for å være den jeg er, som jeg er.
Jeg tror på ytringsfrihet, grunnleggende menneskerettigheter fundert i den gamle erklæringen. Dessuten lever jeg i Norge som er et grunnlovsfestet demokratisk samfunn.
Når jeg er så heldig å være født i et demokratisk land, hvorfor skal jeg ikke da benytte meg av retten til den frie fredelige ytringen under fullt navn. For det første.
Av det følger det ,for det andre og selvsagt, at enhver har rett til å velge religion/ evt. ikke-religion og politisk/ikke-politisk overbevisning. Det tredje er at jeg mener at enhver skal kunne ytre seg fritt om absolutt alt, så lenge en gjør det i den fredelige dialogens hensikt.
Ikke oppfordrer til overgrep mot annerledes tenkende og praktiserend enn en selv.
Ei heller oppfordre til vold, krig eller terror.
Dessuten er jeg ingen kjendis.
Jeg har bare skrevet for dagbøker og tekster som har havnet i skrivebordskuffen det meste av livet.Produksjonen av tekst er etter hvert blitt ganske stor, men jeg fortsetter.
Har det i meg, har alltid hatt det, selv om jeg slett ikke er blitt noen berømt forfatter.
Den som leser Ytringsstedet vet jeg ikke anvender pseudonym.
Når man skriver bloggtekster med fullt navn og ansikt er det ikke lenger snakk om status som anonym. Likevel gjør det meg ikke til kjendis som må ut og opptre inkognito.
Er vel for sært det jeg fører til bloggs. Fint, det kan jeg leve med!
Der ute i det verdensomspennende cyberspace kan hvem som helst lese tekstene på Ytringsstedet mitt. Så har da stedet mange oppslag i land veldig langt vekk fra Norge.
Den eneste begrensningen jeg setter her er at hvemsomhelst ikke kan skrive hvasomhelst i kommentarfeltet. Når jeg regelrett hetses offentliggjør jeg det ikke.
Meningsbrytning har jeg ikke noe i mot, men anonyme mobbekampanjer og trussler vil jeg ikke ha her. Skulle det bli for ille går jeg til politiet med det.
Så langt er jeg dypt takknemlig for å ha sluppet.
Jeg vet et og annet om kommunikasjonssituasjonen.
Mottakerne av teksten kan oppfatte den helt annerledes enn avsender.
Det er greit.
Ingen leser i vakum. Objektiviteten er en akademisk størrelse.
Dessuten: Er ikke alt privat, like som alt er politikk til syvende og sist?
Det handler bare om hvorvidt man vil dele om det, og om noen vil lese det.
Så handler det også om graden av oppriktighet i det man deler av sitt private.
Noen mener det er uhørt, andre synes det er greit. Forfatterstemmen kan selvsagt diskuteres.
Er det mennesket som trykker på tastaturet sin stemme, eller er den fiktiv og litterær?
Friheten ved tastaturet rommer, blant mye annet, at den som skriver bestemmer situasjonen.
Hva som deles, hva man trekker fra og legger til.
Det kommer an på hva man vil ha fram.
Noen vil garantert kalle det en egotripp og navlebeskuende.
Andre finner gjenkjennelse eller nye interessante tanker for eget liv.
Så kan man diskutere om det er uhørt eller ikke uhørt.
Om en tråkker over grenser og så videre.
Som Karl Ove Knausgårds private utgreiinger i "Min Kamp".
Klart det er provoserende, klart det privat, men også kompromissløst ærlig.
Det ærlige vil alltid være sårbart. Så...
Nå har jeg lest Knausgårds seks bind, med tildels svært private utlegninger.
Til å begynne med irriterte det meg, jeg fant det upassende og navlebeskuende.
(Nå vil jeg ikke sammenligne bloggtekstene mine med Knausgård, bare så jeg oppklarer det med en gang. Hans litterære kvaliteter er ikke mine. Jeg har da en smule selvinnsikt...)
Det"Min kamp" etter hvert fikk meg til å reflektere over(blant mye mye mye annet som jeg ikke tar her nå) var dette med det private, ikke-private, samt dette med å gjøre individet til gruppe og gjennom gruppe til ingenting. Den anonyme synes jo ikke... Følger du med?
Bind 6 er for meg noe av det aller beste jeg har lest, noensinne.( Genialt. Fantastisk. For meg kunne det gjærne vært dobbelt så langt.) Slik jeg leser det anskueliggjør de private delene av teksten nettopp at alt til syvende og sist er individuelt.
Alle er vi mennesker med våre hverdagskamper.
Vanlige liv hvor vi opptrer som snille eller slemme, rasjonelle eller urasjonelle. Friske eller syke. Arbeidende eller uføre. Homo eller hetero.
Vi er ubetenksomme eller reflekterte. Troende eller ateister.
Vi elsker eller hater, engasjerer oss eller er likegyldige. Osv, osv, osv.
Alt dette som er det menneskelige.
Ingen av oss er bare en gruppe, alle er et suverent ukrenkelig enkeltindivid.
Når Karl Ove Knausgård stiller det personlige perspektivet opp mot den grufulle utryddingen jødene(og alle de andre som måtte bøte med livet under Hitler)
finner jeg det, som litterært grep genialt.
Som en slag videreutvikling av Ibsens "nutidsdramaer".
Alle er vi en privat, ingen er seks millioner.
Henger du med?
Igjen. Jeg er ingen Knausgård, men jeg er et individ med grunnleggende ukrenkelige menneskerettigheter. Så da blir mi greie at jeg får stå for det.
Mange tusen takk, det betyr enormt mye for meg!
Etter det jeg skrev 17. og 19. januar har jeg fått en del spørsmål rundt dette med anonymitet. Om jeg ikke blir engstelig for å vise såpass mye som det jeg gjør.
Både nei og ja kan jeg oppriktig og ærlig svare til det.
Jo, jeg synes det er ekkelt at det finnes synspunkter jeg ikke har, og hensyn å ta jeg ikke kommer på når jeg skriver. I det store og hele handler jo bloggen om å skrive tekster ut fra eget ståsted og egne ideer. Om noen ikke liker det jeg skriver er det greit. I Norge er dessuten janteloven så sterk at man skal være forsiktig med å stå fram som dem man er.
Ikke fokusere at det er jeg som har skrevet teksten og reflekterer tundt noe.
En skal rett og slett ikke stikke hodet fram med det identitetsmerket navnet er.
Underlig for meg det, men vi er forskjellige menneskene og det er spennende.
Hvis man derimot er tittulert som noe offentlig høyt oppe i samfunnshierarkiet er det noe annet. Da er man verdig navnet, og dagsorden og meningsberettiget.
Vi andre små og grå skal bare tie.
Den lille bloggeren skal helst ikke tro at hun eller han er noe,
eller kan skrive for å spissformulere litt. Vel, vel vel...
Det å skrive er fleregget sverd.
For meg, i den livssituasjonen jeg er, er skrivingen noe av det som gir deler av hverdagen min mening. Noen ser noe av meg til og med, skjønner hva poengene mine er,
eller får noen nye tanker fordi jeg deler noen av mine her.
Da jeg begynte å skrive for blogg reflekterte jeg noe rundt akkurat det.
Om jeg skulle skrive anonymt og skjule identiteten, eller stå fram med meg.
Noen kommenterte at da kom NAV til å lese det, eller noen annen øvrighet.
Jeg tror ikke det er forbudt å skrive uten å ta betaling for det om man er ufør.
Skammet meg over at jeg er uførepensjonist har jeg gjort nok.
Demokrati betyr at alle stemmer kan ytre seg om de ønsker.
Ikke sant?
Anonym eller ikke-anonym?
Ikke fordi jeg ville skrevet noe annet enn det jeg gjør, men kort og godt for å beskytte meg selv fra dem som måtte være sterke motstandere av det jeg står for.
Etter mye tenkning rundt det kom jeg fram til at anonymitet ble feil for meg.
En blogg er jo i utgangspunktet et personlig dokument, så hvorfor skulle jeg ikke sette identitetsmerket mitt under tekstene?
For meg ville det ha handlet om å skamme seg for å være den jeg er, som jeg er.
Jeg tror på ytringsfrihet, grunnleggende menneskerettigheter fundert i den gamle erklæringen. Dessuten lever jeg i Norge som er et grunnlovsfestet demokratisk samfunn.
Når jeg er så heldig å være født i et demokratisk land, hvorfor skal jeg ikke da benytte meg av retten til den frie fredelige ytringen under fullt navn. For det første.
Av det følger det ,for det andre og selvsagt, at enhver har rett til å velge religion/ evt. ikke-religion og politisk/ikke-politisk overbevisning. Det tredje er at jeg mener at enhver skal kunne ytre seg fritt om absolutt alt, så lenge en gjør det i den fredelige dialogens hensikt.
Ikke oppfordrer til overgrep mot annerledes tenkende og praktiserend enn en selv.
Ei heller oppfordre til vold, krig eller terror.
Dessuten er jeg ingen kjendis.
Jeg har bare skrevet for dagbøker og tekster som har havnet i skrivebordskuffen det meste av livet.Produksjonen av tekst er etter hvert blitt ganske stor, men jeg fortsetter.
Har det i meg, har alltid hatt det, selv om jeg slett ikke er blitt noen berømt forfatter.
Den som leser Ytringsstedet vet jeg ikke anvender pseudonym.
Når man skriver bloggtekster med fullt navn og ansikt er det ikke lenger snakk om status som anonym. Likevel gjør det meg ikke til kjendis som må ut og opptre inkognito.
Er vel for sært det jeg fører til bloggs. Fint, det kan jeg leve med!
Der ute i det verdensomspennende cyberspace kan hvem som helst lese tekstene på Ytringsstedet mitt. Så har da stedet mange oppslag i land veldig langt vekk fra Norge.
Den eneste begrensningen jeg setter her er at hvemsomhelst ikke kan skrive hvasomhelst i kommentarfeltet. Når jeg regelrett hetses offentliggjør jeg det ikke.
Meningsbrytning har jeg ikke noe i mot, men anonyme mobbekampanjer og trussler vil jeg ikke ha her. Skulle det bli for ille går jeg til politiet med det.
Så langt er jeg dypt takknemlig for å ha sluppet.
Jeg vet et og annet om kommunikasjonssituasjonen.
Mottakerne av teksten kan oppfatte den helt annerledes enn avsender.
Det er greit.
Ingen leser i vakum. Objektiviteten er en akademisk størrelse.
Dessuten: Er ikke alt privat, like som alt er politikk til syvende og sist?
Det handler bare om hvorvidt man vil dele om det, og om noen vil lese det.
Så handler det også om graden av oppriktighet i det man deler av sitt private.
Noen mener det er uhørt, andre synes det er greit. Forfatterstemmen kan selvsagt diskuteres.
Er det mennesket som trykker på tastaturet sin stemme, eller er den fiktiv og litterær?
Friheten ved tastaturet rommer, blant mye annet, at den som skriver bestemmer situasjonen.
Hva som deles, hva man trekker fra og legger til.
Det kommer an på hva man vil ha fram.
Noen vil garantert kalle det en egotripp og navlebeskuende.
Andre finner gjenkjennelse eller nye interessante tanker for eget liv.
Så kan man diskutere om det er uhørt eller ikke uhørt.
Om en tråkker over grenser og så videre.
Som Karl Ove Knausgårds private utgreiinger i "Min Kamp".
Klart det er provoserende, klart det privat, men også kompromissløst ærlig.
Det ærlige vil alltid være sårbart. Så...
Nå har jeg lest Knausgårds seks bind, med tildels svært private utlegninger.
Til å begynne med irriterte det meg, jeg fant det upassende og navlebeskuende.
(Nå vil jeg ikke sammenligne bloggtekstene mine med Knausgård, bare så jeg oppklarer det med en gang. Hans litterære kvaliteter er ikke mine. Jeg har da en smule selvinnsikt...)
Det"Min kamp" etter hvert fikk meg til å reflektere over(blant mye mye mye annet som jeg ikke tar her nå) var dette med det private, ikke-private, samt dette med å gjøre individet til gruppe og gjennom gruppe til ingenting. Den anonyme synes jo ikke... Følger du med?
Bind 6 er for meg noe av det aller beste jeg har lest, noensinne.( Genialt. Fantastisk. For meg kunne det gjærne vært dobbelt så langt.) Slik jeg leser det anskueliggjør de private delene av teksten nettopp at alt til syvende og sist er individuelt.
Alle er vi mennesker med våre hverdagskamper.
Vanlige liv hvor vi opptrer som snille eller slemme, rasjonelle eller urasjonelle. Friske eller syke. Arbeidende eller uføre. Homo eller hetero.
Vi er ubetenksomme eller reflekterte. Troende eller ateister.
Vi elsker eller hater, engasjerer oss eller er likegyldige. Osv, osv, osv.
Alt dette som er det menneskelige.
Ingen av oss er bare en gruppe, alle er et suverent ukrenkelig enkeltindivid.
Når Karl Ove Knausgård stiller det personlige perspektivet opp mot den grufulle utryddingen jødene(og alle de andre som måtte bøte med livet under Hitler)
finner jeg det, som litterært grep genialt.
Som en slag videreutvikling av Ibsens "nutidsdramaer".
Alle er vi en privat, ingen er seks millioner.
Henger du med?
Igjen. Jeg er ingen Knausgård, men jeg er et individ med grunnleggende ukrenkelige menneskerettigheter. Så da blir mi greie at jeg får stå for det.
En har da sine meningers mot med de konsekvensene det eventuelt måtte få på godt eller vondt. Bloggtekster er ikke bare for blondiner (unnskyld medsøstre) som reklamerer for klær, pupper og annet. Det var bare ikke der det begynte.
Ikke derfor bloggere sitter fengslet, eller endog dømt til døden på grunn av sin samvittighet. Inkognito eller anonym er den skjuler identiteten.
Jo, jeg kan skjønne at anonymiteten om man lever under totalitære regimer av alle slag.
Noen ganger er det nødvendig å spre motstand uten å bli kneblet eller hogget den skrivende hånda av på stedet. Det litt som med flyvebladene under for eksempel andre verdenskrig, og vel så det.Nå for tiden, særlig på de for de fleste sosial mediene kombineres det med maskering eller forkledning. Sånn er det blitt for det moderne sosiale anonyme mennesket.
Noen maskerer seg, mens de kikker på oss andre som ikke gjør det.
Og, for all del:
Enhver må velge sin vei, og sine grenser.
Det er ikke det jeg sier.
Enkeltmennesket er også som sådan suverent.
Jeg bare peker på et dilemma...
Noen maskerer seg, mens de kikker på oss andre som ikke gjør det.
Og, for all del:
Enhver må velge sin vei, og sine grenser.
Det er ikke det jeg sier.
Enkeltmennesket er også som sådan suverent.
Jeg bare peker på et dilemma...
Når jeg leser kommentarfeltene under avisartikkler, blogger, nyhetskanaler osv. osv slår det meg at det må være greier med anonymitet om man grenseløst skal slenge rundt seg med skjellsord, spre elendighet eller bare ganske enkelt følge med på andres nettaktivitet uten å vise eget ansikt. I eldre tid var høyt sosial plasserte personer inkognito i noen sammenhenger.
Når for eksempel adelige opptrådte slik skulle ikke resten av verden tilkjennegi at man så gjennom og visste hvem vedkommende var. Vel, det var i den sammenhengen men ikke denne.
Vel, jeg er verken kjendis eller adelig.
Men, jeg er, og velger ha mot til å skrive under som meg.
Den etikken og moralen fikk jeg inn med identitets- og utdanning.
Ha god mandag!
Synnøve Sætrum
Når for eksempel adelige opptrådte slik skulle ikke resten av verden tilkjennegi at man så gjennom og visste hvem vedkommende var. Vel, det var i den sammenhengen men ikke denne.
Vel, jeg er verken kjendis eller adelig.
Men, jeg er, og velger ha mot til å skrive under som meg.
Den etikken og moralen fikk jeg inn med identitets- og utdanning.
Ha god mandag!
Synnøve Sætrum
Hei. Jeg synes du er modig jeg. Mye av det du skriver er helt betimelige og reflekterte sider ved vårt samfunn og verden. Og, jeg ser du også har forståelse for den som ikke kan være åpen av en eller annen grunn. Særlig om man må gå i fengsel eller bøte med livet. Jeg for eksempel har en jobb som gjør at jeg ikke kan vise meg. Men, det betyr ikke at jeg som anonym slenger rundt meg med skjellsord og styggedom som mange gjør alle veger på nettet. Særlig norske kommentarer. Jeg har problemer med å forstå hvor alt hatet overfor frie ytringer stammer fra. Men, det er vel noe av det vi så 22.juli, og også ser i disse terrordager. Men, fortsett å skriv du. Alle stemmer skal kunne delta fritt i et demokrati. Og, å være uførepensjonist er ingen skam. Den som er kronisk syk har også lov til å ha gode dager.Nyt dem. Uføretrygden er velferdssamfunnets gullmedalje. Med vennlig hilsen meg :-)
SvarSlett