KVELDEN IGJEN...

 

Når sant skal sies kjenner jeg på å være på en helt annen tur enn i fjor.
På egenhånd mye mye mer. Det har sine fordeler med tanke på uavhengighet og bestemme sjøl. Siden jeg nå er godt trent i å leve alene er det ikke store problemet på reise heller.
Dessuten kjenner jeg jo bitte litt til landet og mentaliteten.
Ikke at jeg har fått tak i den indre logikken, uten kunnskap om språket.
Likevel er jeg kommet fram til at det hjelper med et smil eller femten,
 og å forsøke ta det rolig i alle situasjoner. Kanskje ikke noe spesielt for Thailand sånn sett.

Ser ikke så mye til de andre kjente som er her. Ulike behov, og ulike døgnrytmer gjør sitt til det.
Jeg er, som i fjor først og fremst på helsereise. Tilværelsen min handler om å sove riktig og spise så riktig som over hodet mulig. Jeg er ikke blitt nazi med meg selv, så av og til sprekker det. Men, i det store og hele er det enklere her. Billig og god sjømat flommer, og porsjonene er ikke så store som heime. En tallerken er nok. Jeg burde kunne klare den der fordelingen seinere også...Hmmmm... får ta tak i det sammen med kostholdsekspert når den tid kommer. Nå er jeg her.

 Tar til meg så mye fotsonemassasje og annen massasje så mye som mulig.
 Mosjonerer hver dag, langt utover det anbefalte.
Dessuten er det deilig å vandre rundt med nykvessa fotoapparat og kikke på det som måtte dukke opp rundt hjørnene heromkring. I morgen etter frokost tar jeg tuk-tuk til det flytende markedet som jeg ikke har fått sett. Den berømmelige broen over Kwai har jeg også tenkt å få med meg. Nå er det ikke så mange dager igjen her, så programmet kan bli tett. Det gjør ingenting.
Er en hund etter opplevelser når jeg først er på reise.

 Ja da, jeg hører jeg er tantete nå men skjønner meg lite på å sove vekk dagene og bare være oppe om natta. Noe jeg så absolutt får inntrykket er livet til endel turister. Natteliv for alle penga. 'Tante Sofie' er slett og rett blitt hode over hals forelska i å være våken og uthvilt hver eneste morgen.
Tidlig opp og tidlig i seng. Puber og slekt har jeg sett min kvote av.

Denne gangen her har jeg vært et par kvelder på såkalt rock-kafe. Jo da, de kan spille guttene der. Det er slett ikke det det står på. Det skal de ha. Men, musikken er såpass høy at man ikke kan snakke med noen, og når det er sånn kommer øl- eller dramdrikkinga i fokus. Folk sitter og tviholder i hvert sitt glass, mens de nirøyker. Alkoholdrikking i sentrum er ikke mi greie.
Dessuten er det gått mange mange år siden jeg hang fast i røyken også.
Takknemligheten for å kunne velge det der vekk er ubeskrivelig stor.

 

 I skrivende øyeblikk sitter jeg i senga, også fordi det ikke er noen skrivepult på rommet.

Det har jeg kjøpt meg den første uka i Chiang Mai. 

Trives jeg på det hotellet ser jeg ikke vekk fra at jeg blir der hele oppholdet. 

Før det skal jeg altså til Bangkok og er begynt å kikke litt på hva jeg ønsker se, og hva jeg ønsker få ut av det oppholdet. Gleder meg. Nei, det er dagene etter i morgen. Om lenge. Det er dagen i dag som teller. Den har vært fin, og snart skal jeg sovne godt utslitt. I morgen er det en ny dag.

 

 

 

 Jeg har tenkt å utforske endel parker og palasser, og ta meg en tur nordover til Cha Am før jeg forlater Hua Hin for godt. Det kan kjennes som om jeg er i ferd med å bli ferdig med denne lille byen. Som det var i fjor da jeg dro fra Ao Nang andre gangen. Når man blir mett er man mett. Det er det som er så fint. Skulle jeg bodd i Thailand i lengre perioder ville det ikke blitt her for det er for smått.

 

I dag kan jeg konstatere det er akkurat to måneder igjen av reisa.
 Om et par uker er turen halvreist. Her gjelder det leve så godt en bare kan få til i øyeblikket.

  Dagene flyr. Jeg har ikke til hensikt å bli mørkebrun, så det blir mye liv i skyggen.

Noe jeg egentlig synes er det deiligste.

Bare rusle eller sitte, ta livet som det kommer.
Se det som skjer og kjenne en er i livet. Så er det kvelden igjen.
Dagen ble slett ikke som den så ut til.

Jeg hadde tenkt å labbe langt.

 Men det var før jeg visste hvor varmt det var, tok til vettet, og utsatte det.

Kanskje får jeg ikke gått så langt før jeg kommer nordover i landet.

 

 

Natta!

Synnøve Sætrum