DEN VINTERKOMATØSE TILSTANDEN...

 

Marked ved Wat Karon, Phuket, november 2011. Foto: Synnøve Sætrum

 

 

Komatøse dager ja..

I vintermodus ventemodus ja...

I fjor var jeg allerede på tropiske breddegrader i november...

Enda så lang livserfaring jeg har når det gjelder håndtering av mørketid, hadde jeg glemt hvordan den setter meg helt ut. Ved avreise i fjor hadde jeg ennå vinteren 2010-11 friskt i minne.
Denne våren og sommeren har jeg flytt på lys og krefter opparbeidet gjennom nesten fem måneder i Thailand.Virkelig virkelig virkelig hadde jeg håpt dette ikke skulle inntreffe igjen denne vinteren. Med friskt mot satset jeg på og skulle kunne stå oppreist gjennom hele vinterperioden 2012-13. Jo da, det blir som å stikke hånda inn i flammen mot bedre vitende. 
Jau jau. 
Sånn er det når en ikke er i hundre.
I de gode periodene er medisininntaket nesten eneste påminnelse om at en er kroniker.
Ellers føler en seg langt fra syk og svak og dårlig bak. 
Denne gangen skal alt bli annerledes tenker jeg optimistisk.
Tror at jeg er en evighetsmaskin som bare kan holde det flytende på viljen alene.

 

 Jeg sover og sover og sover men er likevel ikke uthvilt.

 Bare enda trøttere.

Våkner sånn rundt tolv om formiddagen, og har ikke snudd døgnet.

 Kroppen har bare utvidet soveperioden.

Går til sengs en god time før midnatt, men sover.

Sånn går ventedagene.

 

Mandag formiddag sitter jeg og dagdrømmer om et thailandsk wat(tempel)

Thailandske buddhistempler består av mindre eller større kompleks bygninger og monumenter innafor et område. Variasjoner finnes både i alder og stil.
Et wat har en rekke funksjoner i lokalsamfunnene de finnes i. 
I noen bygg finnes de fastboende munkene, eller pilegrimer. Noen steder foregår religionsutøvelser, møter, undervisning.
Kremering og oppbevaring av relikvier har også sin bygning.

 

Jeg har opplevd mange markeder ved wat.

Tydelig samlende punkt i samfunnet og samfunnslivet.

Mat og mye annet blir omsatt i små boder inne på det enkelte tempelområdet.

Bot er den bygningen der de nye munkene ordineres, og dermed den viktigste i området.

En bot omgis alltid av 'bai sema' (åtte grensesteiner).

Forsamlingshallen for munker og andre som kommer for å overvære abdajter heter Vihara og ligner arkitekturmessig bot-en, det som skiller er grensesteinene.
Som man som oftest både kan se og telle.

Templene har ofte et Chedi (Stupa) hvor Buddha-relekvier eller asken av fremstående personer oppbevares. At slikt finnes på området er ofte hovedgrunnen til at tempelområdet anlegges akkurat på det stedet. Fra de aller fleste wat hører en klokker ringer for å samle munkene til bønn ettermiddagstid. Når solen går ned gir klangen magi.

Åh.... ja akkurat det er nydelig, og jeg gleder meg enormt til å høre det igjen.
Biblioteket(Ho Trai) reises vanligvis i en liten dam eller på en hevet plattform for å holde manuskripter unna de skadene teremitter eller andre kryp kan påføre.
De som kjenner meg kjenner også mitt noe anstrengte forhold til kakerlakker.

Møtesalen for legfolk bærer navnet Sala Kanprien.

Krematoriet som oftest er en av templenes viktigste inntektkilder finnes i de fleste tilfeller i en høy tårnlignende bygning. Ofte med vakre utskjæringer og dekorasjoner.

Alle wat er alltid åpne for den som vil gå inn.

Jeg sørger alltid for å være sømmelig kledt og å ta av meg på beina først.

Sånn er det forresten ved en god del forretninger og andre steder i Thailand.

Man følger skikken og setter skoene utenfor på trappa.

Det blir satt pris på enten det handler om privathus eller forretning.

 

Ja, det sitter jeg og tenker på og dagdrømmer om her halvegs til Setesdalen en tidlig mørknende ettermiddag i november 2012. Klokka viser bare 15:37, men dagslyset er i ferd med å forsvinne.

Det betyr at jeg snart beveger meg inn i den vinterkomatøse tilstanden. Kommer ikke utenom.
Blir bare enda en tanke mer kraftløs om jeg bruker det lille overskuddet jeg har til kamp.

Mørket sluker all energi, og jeg blir sittende med mine tente stearinlys. 
Sjelden kommer det noe besøk. Folk har det travelt med arbeid og sine liv.
Dessuten bor jeg visst for langt utenfor rekkevidde til og med for bil. 
Et underlig trekk ved tiden vi lever i er at mye av sosial kontakt foregår på såkalt sosiale medier. Jeg stiller meg stadig spørsmålet om de virkelig er det.
Er det sosialt å redigere og rapportere tilværelsen i cyberuniverset?
Jeg funderer litt på hva framtidige samfunnsforskere vil si om oss i denne tidsalderen...
Fantasien stopper litt opp, men jeg er ikke sikker på det blir et samstemt halleluja over fordums lykkelige tider for menneskeheten. 

 

 Her ved bordet siger mørket på og ganske straks leser, skriver, spiser og drikker jeg litt før jeg igjen går til sengs et par timer før midnatt.
'Forbrytelsen' på NRK1 topper nok mandagskvelden min.
 

 På vent!
Komatøst vent!

Vintertider er også livet!

 

Synnøve Sætrum