BERØRTE

I påvente av rettsaken som snart starter tenker jeg ganske mye tilbake på i fjor sommer. Den kalde måneden juli ble, både mentalt og værmessig.

 Som det regnet!

himmelen gråt med oss!

Vi er alle berørte hva 22. juli 2011 angår.

 I Norge har vi ikke hatt noe felles traume siden krigen.

Selvsagt sitter jeg ikke her og sier mitt er værre enn det ofrene og deres pårørende gjennomlevde, men jeg er fortsatt berørt.

 ABB lyser mot meg utallige steder alle disse dagene.

Mediakjøret er i gang i forkant av rettsaken mot ham.

Hvorvidt han prosederer saken sin før den i det hele tatt er oppe skal jeg ikke uttale meg for skarpt om. Jeg skal i det hele tatt holde munn og undre meg...

Holde penn og ikke engasjere meg er en helt annen greie.

I dag 'angriper' han sakkyndigrapporten om egen helsetilstand.

Diagnoser er stilt, og jeg har ingen forutsetninger for å betvile dem.

 Det får også bli opp til helt andre. Heldigvis er det ikke opp til ham.

Hvordan ting blir eller ikke blir i denne prosessen kan det vel likevel ikke være noen tvil om at han har diskvalifisert seg fra samfunnet, og det noe så ettertrykkelig.

Helst ville jeg ikke sett massemorderens ansikt, men jeg vet jo at problemer ikke forsvinner ved at man stikker hodet dypt i jorda.

Før eller siden må strutsen ha luft, og det også i dette tilfellet.Om han er tilregnelig eller ikke er det opp til fagfolk og rettsapparat å avgjøre.

Undertegnede er maktesløs, akkurat som i juli-dagene i fjor.

 Likevel berører det meg.

Plutselig, som ikke-direkte-berørt har jeg et og annet 'backflash' av følelser.

Jeg husker sjokket jeg fikk da jeg hørte om regjeringskvartalet. Etter hvert skulle jo den gjerningen, i all sin grusomhet blekne mot blodbadet i Tyrifjorden.

Jeg husker vi satt rundt bordet mange i familien min, og at spørsmålet ble stilt om hvorvidt det foregikk en massakre på Utøya? Man orket ikke ta det helt inn men ante.

Noen av meldingene som kom fra folk pressa intervjuet tydet på forferdelige tilstander, og så var det noe med bildene fra helikopterne som varslet tragedie.

At det skulle bli så jævlig som det ble skjønte jeg ikke ordentlig før jeg våknet morgenen etter. Morgennyhetene traff som en knyttneve i magen.

 For min del kom gråten øyeblikkelig, og jeg ringte til min mor som også gråt. 

Etter hvert flagget jeg på halv stang, og jeg gikk i demonstrasjonstog. Det var sterkt på en positiv måte midt oppi all elendigheta. Verdig. Jeg reflekterte mye rundt den norske væremåten også gjennom de første ukene etter terroren.

Det gjorde vi alle.

I dag tenker jeg på rettsprosessen.

Hva som vil komme for en dag, og i kjølvannet av den.

Det er jeg neppe alene om.

Vi er fortsatt mange som føler oss berørte.

Synnøve Sætrum