Rolig nattesøvn, dypt nede og med begripelige drømmer sånn utpå morgensida.
Ofte så realistiske at jeg ikke begriper hvor jeg er når jeg slår øynene opp.
Noen ganger kan føler jeg dem veldig avklarende for hva jeg enn måtte bakse med i bevisst tilstand.
I særdeleshet det som handler om kreative prosesser sammen med kjærlighetslengsler og viktige samtaler med menneskene i min verden. Eller det som hører fortiden til. Akkurat nå holder hodet mye på med oppvekst og ungt liv i Vefsn. Forundelige greier når jeg ikke kan huske at jeg tenker så mye på det som våken. Likevel dukker det opp helt klare bilder fra steder og tider som var.
Noe i den våkne dagen trigger...
Kontrafaktiske drømmebilder om menneskene som var. Hus jeg har vært i. Gater jeg har gått i. Landskap som sitter spikret i mitt indre.
Venninnene. Kjærester.
Til og med en og annen lærer.
Noen ganger er jeg flyttet tilbake til barndommens by og er femtiåring.
Men, ingenting stemmer i de drømmene.
De andre er det ikke, de er som de var.
Jeg kaver og kommer meg opp til overflata igjen.
Noen ganger føles drømmene mareaktige.
Stemningene minner meg om de følelsene jeg sliter med i livet. Sårbarheten kanskje...
Ikke et sekund tror jeg meg noe annerledes enn andre. Så spesiell er jeg ikke, om enn et unikt eksemplar av arten menneske. Akkurat det har vi til felles hver og en av oss, så...
Underbevisstheten er fantastisk.
Den forteller meg mye om hva jeg driver med.
Egentlig.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar