Ennå intet trebein å spore... ;-)

Foto: Synnøve Sætrum

God morgen. Sarongen er behagelig svøpt om kroppen, og jeg tenker med takk på all den sinnsroen jeg er i besittelse av akkurat her og nå. Ennå intet trebein å spore... ;-) Phuket har dårlig med mat for 'de ville'...
De knusktørre fakta er vel snarere at sivilisasjonen har dype røtter i traktene heromkring.
Den som trodde Phuket var ei fjern øde sydhavsøy får tro om igjen og kikke godt etter hva glasset er fylt med alt for mye av......

Så godt det er å slippe bare holde ut vinteren, vente på Godot, som som kjent ikke dukker opp noensinne, mens man venter på våren. Alt av helsemessige greier synes å være bedre når man får være ute og gå hver eneste dag. Sporene av sylfiden glimrer likevel med sitt fravær, og kommer antakelig til å fortsette med det. De skulle sett meg med alderstilleggene de som kalte meg «synåla» og «flaten» i tenåringstiden...

Jo da, her står så absolutt til liv fredag morgen i Kamala, Phuket, Thailand. Toppen av turistsesongen avsegstyres akkurat nå fra midten av desember til midten av januar sies det.  Likevel regner det i dag, og det er deilig. Nyter «kulda» innendørs. Sånn blir man av å oppholde seg lenge i varmen.  Verandadøra står på gløtt, og jeg hører noen spille asiatisk musikk. Sangerinnen nærmest gråter uforståelige ord med sin klokkeklare stemme. Det er så hårene reiser seg på huden. Jeg har kruttsterk kaffe, fjernkontrollen, men ikke «Fantomet».  Derimot har jeg «Tibetanske veier til sinnsro», og tid nok til å øve på akkurat de meditasjonene jeg trenger (Så mange slags takk for lesestoffet Imre, det kommer stadig til nytte på ettermiddagstid).

 Jeg sitter ofte i skyggen og skriver om formiddagen, enten på rommet, som nå, eller på Iris Kafe. De har god mat, kaffe og gratis internett.

«Madam working » smiler personalet og vender tommelen opp. Hyggeligere kan jeg nesten ikke bli møtt av fremmede. Det blir ikke lenge til jeg skifter skrivekrok. Blogg-tekster skal publiseres.

  Jeg vurderer en lokalbuss til et eller annet sted etter hvert. Kanskje det blir i dag, eller kanskje det blir i morgen. Den som lever får se. Dagen lager seg alltid selv, og blir som den blir.  Phuket by har jeg ikke vært i på ei stund. Der finnes saker og ting jeg ikke har sett ennå.  Etter sigende skal den ha både kinesiske templer og hvite arkader. For ikke å snakke om ryktet som sier der finnes gourmetrestauranter som er ei utfordring for «det vanlige» både hva mat og miljø angår. Slike ord pirrer nysgjerrigheten. Dessuten setter jeg umåtelig stor pris på spennende matretter. Eller man kan forholde seg til det mer kjente som tandori, sitrongress og satay. Stekte nudler er jeg i ferd med å gå ganske lei av, men heldigvis har Thailand så uendelig mye mer å by på med sitt velsmakende kjøkken. Phuket by har drøye hundre års erfaring i å være internasjonalt samlingssted. Det finnes fire religioner praktisert der, og enda mange flere uttrykk.  Byen har både portugisisk og kinesisk innvandring i historien og byens form ble til under 1900-tallets gummiboom. Der finnes bankpalass og de typiske hvite villaene som jeg har skimtet godt gjemt i store hager. Man skal få følelsen av å være i Sørøst-Asia når man går langs gatene Krabi, Thanon Thalan og Phang Nga. Tenker jeg vil teste ut akkurat det. Ferskvaremarkedets labyrint har jeg så vidt skimtet allerede, og snust inn lukten av krydder, salt og fersk fisk.  Jeg liker byer på sitt vis. Selv om jeg foretrekker å ha nattesøvnen i roligere strøk. Uansett: Tilværelsen blir akkurat det man gjør den til, når man handler som hjertet ønsker.

Ha en flott dag der heime i nord!

Synnøve Sætrum