"Det som bare er sånn"...

Foto: Synnøve Sætrum

Sukk. Kjempesukk. Hjernen min jobber med teksten. Undersøker hva jeg vil ha med i denne reiseskildringen fra Thailand. Mye og mangt er sagt rundt tematikken jeg grunner på før, og det kommer til å bli sagt mye mer. Å ta mål av seg til å greie utgyte det store revolusjonerende nye i sakens anledning er nok å legge lista for høyt. Likevel; - Noe bare må jeg skrive. Jeg bare må. Noen ganger ser jeg ting jeg skulle ønske jeg slapp å skrive om. Sånn er det akkurat her jeg sitter og funderer. Kikker meg i speilet og ser tankerynka i panna bli stadig dypere.  Kanskje den er et resultat av konsentrasjon og empati. Ikke vet jeg, men kan i alle fall henge den på det.

Sukk. Kjempesukk.  Skal man få skrevet noe får man begynne i et hjørne. Eller rettere sagt med et ord og ei setning. En tekst har alltid utgangspunktet der. Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene for det en skulle ha sagt. Så jeg får slett og rett starte med følgende observasjon: Det er sånn i Thailand, at den som har gangsyn ser barjentene. Prostitusjonen. Kjønnsmarkedet. Menneskehandelen. Sexsalget. Ukjært barn har også mange navn. Selvsagt er ikke Kamala som Patong eller Karon. Stedet har ennå sitt småbyaktige særpreg. Her er stille om nettene, og strandpromenaden er uten trafikk. Ei heller synlig kjønnstrafikk. Måtte de gode gudene gjøre fortsettelsen enda bedre. For er det ikke det vi trenger guder til?

Her oppi gata hvor gjestehuset mitt ligger er det litt andre forhold enn nede på den idylliske strandpromenaden. Biltrafikkene overdøver ikke froskene etter et kraftig regnskyll hvilket betyr den er tålelig.  ‘Redlight-barene’ finnes klemt inn mellom alle massasjestedene og skredderne. De er i mindretall, men de er. Hvor mange skreddere kan tjene seg fete på 250 meter? Hvor mange barjenter tjener seg fete og lykkelige i Kamala? Finnes 'den lykkelige prostituerte' her? Vanskelig å forestille seg om enn sextrafikken her er aldri så tilbaketrukket.

Man hører ikke så fullt mange: «Hallo welcome», fra veldig unge thailandske kvinner dinglende på barkrakker. Det var mange flere i Karon, og Patong kan vel ta knekken på selv den mest utkrøpne kyniker tenker jeg. Der må det være mange mange medmennesker som går til grunne på kjønnsdriftens alter.  Når jeg hører og ser disse «hallo welcome» forundres jeg litt over at de er så vennlige, at smilene sitter så løst.  Men, jeg ser også døde blikk bak alt stæsjet. Oppgittheten. Maskeraden. Tristessen. Sukk. Kjempesukk.

 Nå legger jeg ikke opp til en debatt om hvorvidt man skal gjemme eller vise verdens elendighet åpent. Den var utvilsomt mer skjult på Koh Lanta eller i Ao Nang, eller Kristiansand for den saks skyld. Ikke poenget egentlig, for det er ikke sånn at det du ikke ser og vet det har du ikke vondt av. Så enkelt er det bare ikke. For syltynne greier å skulle komme unna med faenskapen fordi man ikke viser den fram. Noen tjener seg rike på andres elendighet. Andre har et menneskesyn som tillater å utnytte medmenneskers sårbarheter av ulike slag. Punktum!

Selv om ‘ en lille smule’ diskresjonen hersker her på stedet ser jeg virkeligheten rett i kvitøyet fra balkongen min. Dette lille universet rommer alt. Jeg har verandautsikt til Kamala Coffee House, Yut Seafood Restaurant og WAEW BAR. Sistnevnte har ikke noen dukedidunkdunk musikk. Derimot har bardisken der to mørkerøde lysstriper som tennes etter mørkets frambrudd. Lyset understreker på sitt sørgelige vis jentene som sitter der og dingler. Det er også Thailand. Skyggesiden. Jeg ser den hver eneste kveld, med unntak av kongens fødselsdag. Da var barene stengt, og jentene hadde fri.

Jeg befinner meg for den som måtte lure fortsatt på Phuket. Den største øya i Thailand. Viktigste turistmålet også sier reisehåndbøkene. Det kommer sånn omtrent fem millioner mennesker hit i året. Her kommer de kåte i flokk, flokk, flokk… Nei, det var vel å trekke det litt vel langt. Majoriteten av turister er som undertegnede mennesker som elsker sol og hav og varme, som bare koser seg og slapper av. Nyter de fantastiske stedene, all vennligheten og all den gode maten.  Likevel. Noen er her for å kjøpe sex. «Sånn er det bare i dette landet», sier medreisende fra de mer polare strøk på kloden. «Sånn er det bare» må være noe av det mest fatalistiske man kan si om forholdene disse jentene lever under. For må det være sånn at «det som bare er sånn» nærmest må regnes som naturlov?  En lov som har den virkningen at man toer sine hender og tenker ja det er sørgelig, stakkars dem, og ser en annen veg. Så får systemet som «bare er sånn» fortsette og fortsette.  Dette kvinneundertrykkende og mannsfordummende(noen menn… ikke alle takk og pris og heldigvis) systemet. Jeg tror fortsatt ikke på myten om den lykkelige unge hora, som smilende tar i mot store feite brander med både hengebuk og hengek…!

Sukk. Kjempesukk.  Hallo, finn på noe annet den som kan! Vi skriver 2012 snart. Jeg kan ikke for det, men jeg knurrer mens kloden fortsatt snurrer. Teksten kommer garantert til å fortsette etter siste punktum satt herfra. Spørsmålet er bare om det blir framlengs eller baklengs rett inn i…?

Ja, bare Gud vet hva.

Synnøve Sætrum