Jeg sitter på stranda Ao Klong Kong. Dagslyset er i ferd med å forsvinne. Lette bølger slår mot sanden igjen og igjen. Vinden og regnet har stilnet nå mot kvelden. Kanskje det blir sol i morgen igjen. Den som lever får se, og det som er sikkert er at det i alle fall blir varm. For det er det her ennå vi skriver 21.november. I fjor var snøen og frosten der for godt den datoen. I år vet jeg ikke noe om det, men jeg har latt meg fortelle litt av hvert fra hjemtraktene. Skikkelig takknemlig for ordene fra dere som gidder, bare så det er sagt. Jeg ser fram til å åpne postkassen og kikke inn i forundringspakken. Kanskje...
Man kan ikke bare knipse med fingrene og tro at alle helsegreier er forbedret idet man drar til tropene. De månedlige sovedøgnene hører med enten jeg er ved Atlanteren, Egeerhavet eller her. Utmattelsen er en del av livet. Fint man ikke alltid finner seg selv brusende med fjøra. Det er greit å bare være en helt ordinær dødelig. Undertegnede har nesten sovet bort et døgn i det fjerne østen. Det kan godt hende det kommer enda et...Akkurat som hun må det heime.Blir så uhyggelig trøtt innimellom, og da er det bare kapitulasjon som hjelper. Vakestundene går til å spise og skrive på denne nye snutten.
Det som gjør godt, og gir mening, uavhengig av hva andre måtte mene.
Å eie den holdniga kom ikke rekende på ei fjøl. Den ble min gjennom tårer, smerte og hardt arbeid.
For når en kjenner seg mindre enn, eller dårligere enn er strategien kompensasjon gjennom prestasjoner fort gjort å gripe til for flinke jenter. 'Alt ordner seg for snille jenter', sies det.
Et grusomt utsagn spør du meg. Hva med alle de flinke og snille og arbeidsomme jentene
(les: menneskene) det slett ikke ordner seg for? De som ikke finner andre løsninger enn bedøvelse av et eller annet slag, eller å gjøre slutt på det for egen hånd?
Har de bare seg selv å takke?
Jeg greier ikke se det sånn.
Det blir som en fundamentalistisk religiøs læresetning.
Hvis livet ikke går på skinner er man ikke sterk nok i troen, og har bare seg selv og takke...
Assosiasjonene går til ei sånn amerikansk 'self-made' holdning.
Sikkert bra for den som balanserer på stram line hele livet.
Den som havner på den slakke vet det bare er en del av verdensbildet.
Så hva gjør man den dagen man ikke lenger makter 'ta seg sammen'?
Den dagen man ser livsprosjektet sporet av om enn man gjorde alle de såkalt 'riktige tingene',
og likevel ikke lyktes?
'Det er bare Synnøve som har det grunnleggende ansvaret for å gjøre gode ting for Synnøve', sa terapauten en gang for lenge siden. Jeg har tatt det med meg. Bruker det når jeg glemmer at det ikke handler om verden, men min holdning til den. I korte glimt finner jeg den store sinnroen i akkurat det. Frihet til å være seg selv akkurat som jeg er, og vite at det er godt nok. Etter hvert har jeg vært så heldig at jeg fikk en venn som har mange like anskuelser i forhold til uførepensjonisttilværelsen. Fått hjelp, kanskje uten at han vet det helt, til å holde fokus på det som er det vesentlige. Å dele er veien ut av ensomheten, og heldig er jeg som har en venn å kjenne meg igjen i.
Ja, det tenker jeg så smått på her jeg har flyttet meg til balkongen som er min akkurat disse dagene ved denne stranda i Thailand. Noen spørsmål jeg ennå ikke har svar på, og noen svar jeg eier akkurat nå.
Tilværelsen er forandelig, og jeg også. Men, akkurat nå er jeg begynt å gjespe igjen, og er takknemlig for å ha ei rein seng og et kjørlig rom å sove i.
Synnøve Sætrum
Man kan ikke bare knipse med fingrene og tro at alle helsegreier er forbedret idet man drar til tropene. De månedlige sovedøgnene hører med enten jeg er ved Atlanteren, Egeerhavet eller her. Utmattelsen er en del av livet. Fint man ikke alltid finner seg selv brusende med fjøra. Det er greit å bare være en helt ordinær dødelig. Undertegnede har nesten sovet bort et døgn i det fjerne østen. Det kan godt hende det kommer enda et...Akkurat som hun må det heime.Blir så uhyggelig trøtt innimellom, og da er det bare kapitulasjon som hjelper. Vakestundene går til å spise og skrive på denne nye snutten.
Det som gjør godt, og gir mening, uavhengig av hva andre måtte mene.
Å eie den holdniga kom ikke rekende på ei fjøl. Den ble min gjennom tårer, smerte og hardt arbeid.
For når en kjenner seg mindre enn, eller dårligere enn er strategien kompensasjon gjennom prestasjoner fort gjort å gripe til for flinke jenter. 'Alt ordner seg for snille jenter', sies det.
Et grusomt utsagn spør du meg. Hva med alle de flinke og snille og arbeidsomme jentene
(les: menneskene) det slett ikke ordner seg for? De som ikke finner andre løsninger enn bedøvelse av et eller annet slag, eller å gjøre slutt på det for egen hånd?
Har de bare seg selv å takke?
Jeg greier ikke se det sånn.
Det blir som en fundamentalistisk religiøs læresetning.
Hvis livet ikke går på skinner er man ikke sterk nok i troen, og har bare seg selv og takke...
Assosiasjonene går til ei sånn amerikansk 'self-made' holdning.
Sikkert bra for den som balanserer på stram line hele livet.
Den som havner på den slakke vet det bare er en del av verdensbildet.
Så hva gjør man den dagen man ikke lenger makter 'ta seg sammen'?
Den dagen man ser livsprosjektet sporet av om enn man gjorde alle de såkalt 'riktige tingene',
og likevel ikke lyktes?
'Det er bare Synnøve som har det grunnleggende ansvaret for å gjøre gode ting for Synnøve', sa terapauten en gang for lenge siden. Jeg har tatt det med meg. Bruker det når jeg glemmer at det ikke handler om verden, men min holdning til den. I korte glimt finner jeg den store sinnroen i akkurat det. Frihet til å være seg selv akkurat som jeg er, og vite at det er godt nok. Etter hvert har jeg vært så heldig at jeg fikk en venn som har mange like anskuelser i forhold til uførepensjonisttilværelsen. Fått hjelp, kanskje uten at han vet det helt, til å holde fokus på det som er det vesentlige. Å dele er veien ut av ensomheten, og heldig er jeg som har en venn å kjenne meg igjen i.
Ja, det tenker jeg så smått på her jeg har flyttet meg til balkongen som er min akkurat disse dagene ved denne stranda i Thailand. Noen spørsmål jeg ennå ikke har svar på, og noen svar jeg eier akkurat nå.
Tilværelsen er forandelig, og jeg også. Men, akkurat nå er jeg begynt å gjespe igjen, og er takknemlig for å ha ei rein seng og et kjørlig rom å sove i.
Synnøve Sætrum
Fin måte du deler om vennskap og livet. Er du forresten sikker på at denne vennen bare er en bestevenn. Ikke at det er bare, men jeg synes jeg leser mye kjærlighet mellom linjene også her.Sånn kjærlighet som heter å elske noen.
SvarSlettDet er inspirerende å høre når lesere legger inn dypere mening i tekstene mine. Blir veldig veldig glad for det, og ellers sier det seg sjøl at noe her i livet er mitt og bare mitt :-))
Slett