Endene svømmer i flokk, når de er mange nok... Foto: Synnøve Sætrum
Smeigesørlandssøndags kveld med åpne vinduer og dører.
Sola er akkurat gått. Fred og stillhet her jeg bor.
Det var det også i havgapet hvor jeg har vært det meste av dagen.
Godt smurt med faktor 50, men likevel synes merkene etter sola.
Den er nå blitt sterkere med årene.
Jeg gidder faktisk ikke debattere det mer.
Solstrålenes kraft er bevis nok...
Et eller annet har skjedd med det laget som begynner på o og slutter på n...
Så det så!
Et eller annet har skjedd med det laget som begynner på o og slutter på n...
Så det så!
Juli 2011 er snart historie, men ikke den måneden som går i 'agurkglemmeboka'.
Tragisk og uutsigelig trist ble det alt annet å skrive om for samlet norsk presse + + +.
Skulle ønske det hadde vært annerledes, men det nytter ikke.
Ønsk i den ene og se bakover, og drøm i den andre mot framtida... og se...
Dagen i dag:
Sommerfredelige Norge i skjærgården.
Jeg har verken hytte eller båt, men kan likevel komme meg raskt ut i havgapet.
Sørlandet har noen sånne steder heldigvis.
Fjellene som omkranser berg og knatter, som i nord mangler, men det er vakkert likevel.
Det er ingenting som minner om brutalitet av verste skuffe,
alt bare lå der som om ingenting har skjedd.
Men, noe er skjedd.
Undertegnede leste aviser i sommervarmen, og innimellom snakket vi litt om terroren enda en gang.
I dag kjente jeg på hvor inderlig tungt trist jeg blir av det.
Så oppriktig man ønsker det ikke hadde hendt.
Jo,jeg tror ikke noen av oss kommer til å glemme disse hendelsene.
Men, jeg håper på det som kommer ut av det blir et bedre Norge.
Et land som fortsetter å ta avstand fra kreftene som gjør slikt mulig.
For jeg mener faktisk at noe ligger bak.
Nazismen og facismen har vi sett før.
Krevd millioner på millioner av uskyldige menneskeliv.
Å la være å tenke på det ekstreme høyre er for meg komplett umulig.
Paralellene skinner i alle fall meg rett i øynene.
Nazistene ville ta jødebolsjevikene.
Terroristen fra 22.juli muslimene og det han kaller kulturmarxismen.
Jeg har lest litt om hvordan andre ser Norge i disse dagene.
I den franske avisa Liberation blir vi omtalt som et fredelig, velstående land der den ekstreme høyresida har stor makt.
Definisjonsmakt i ungdomsmiljøene, florerende ukultur på internett, og Europas største høyrepopulistiske parti.
Jeg tenker at det der en del i det .
Har tenkt det i et tiår minst, kanskje lenger.
Så nå tenker jeg vi har fått demonstrert på groteskt vis at denslags ikke bare finnes i utlandet.
Derom kan det ikke være noen diskusjon.
I årtier har de vært her fremmedfrykten, ytringene og slagordene som holder den brune gjørma fuktig og farlig. Det har vært nok av billige poenger på andres bekostning i utallige valgkamper. Menneskefientlig argumentasjon.
Tar opp et poeng fra en annen blogger, og sier jeg er på menneskesiden.
Har sagt det før, og sier det igjen:
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske...
Jeg mener faktisk at populistene på høyre fløy bør ta en kraftig selvransakelse med tanke på hvordan de uttrykker seg om det flerkulturelle samfunn.
Så får venstresida begynne ta denslags på alvor og møte dem med motargumenter på ordentlig vis.
68-opprøret er 'long gone'.
Ekstremisme og terrorisme er det samme om det kommer fra høyre eller venstre eller religiøse fundamentalister av ulike slag.
Nytter ikke hvile på laubærene fra fordums tider.
Vi smertelig kommet inn i en annen tidsalder,
men så lenge det gode i menneskene lever videre er det håp.
Synnøve Sætrum
Dagen i dag:
Sommerfredelige Norge i skjærgården.
Jeg har verken hytte eller båt, men kan likevel komme meg raskt ut i havgapet.
Sørlandet har noen sånne steder heldigvis.
Fjellene som omkranser berg og knatter, som i nord mangler, men det er vakkert likevel.
Det er ingenting som minner om brutalitet av verste skuffe,
alt bare lå der som om ingenting har skjedd.
Men, noe er skjedd.
Undertegnede leste aviser i sommervarmen, og innimellom snakket vi litt om terroren enda en gang.
I dag kjente jeg på hvor inderlig tungt trist jeg blir av det.
Så oppriktig man ønsker det ikke hadde hendt.
Jo,jeg tror ikke noen av oss kommer til å glemme disse hendelsene.
Men, jeg håper på det som kommer ut av det blir et bedre Norge.
Et land som fortsetter å ta avstand fra kreftene som gjør slikt mulig.
For jeg mener faktisk at noe ligger bak.
Nazismen og facismen har vi sett før.
Krevd millioner på millioner av uskyldige menneskeliv.
Å la være å tenke på det ekstreme høyre er for meg komplett umulig.
Paralellene skinner i alle fall meg rett i øynene.
Nazistene ville ta jødebolsjevikene.
Terroristen fra 22.juli muslimene og det han kaller kulturmarxismen.
Jeg har lest litt om hvordan andre ser Norge i disse dagene.
I den franske avisa Liberation blir vi omtalt som et fredelig, velstående land der den ekstreme høyresida har stor makt.
Definisjonsmakt i ungdomsmiljøene, florerende ukultur på internett, og Europas største høyrepopulistiske parti.
Jeg tenker at det der en del i det .
Har tenkt det i et tiår minst, kanskje lenger.
Så nå tenker jeg vi har fått demonstrert på groteskt vis at denslags ikke bare finnes i utlandet.
Derom kan det ikke være noen diskusjon.
I årtier har de vært her fremmedfrykten, ytringene og slagordene som holder den brune gjørma fuktig og farlig. Det har vært nok av billige poenger på andres bekostning i utallige valgkamper. Menneskefientlig argumentasjon.
Tar opp et poeng fra en annen blogger, og sier jeg er på menneskesiden.
Har sagt det før, og sier det igjen:
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske...
Jeg mener faktisk at populistene på høyre fløy bør ta en kraftig selvransakelse med tanke på hvordan de uttrykker seg om det flerkulturelle samfunn.
Så får venstresida begynne ta denslags på alvor og møte dem med motargumenter på ordentlig vis.
68-opprøret er 'long gone'.
Ekstremisme og terrorisme er det samme om det kommer fra høyre eller venstre eller religiøse fundamentalister av ulike slag.
Nytter ikke hvile på laubærene fra fordums tider.
Vi smertelig kommet inn i en annen tidsalder,
men så lenge det gode i menneskene lever videre er det håp.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar