Viktig å være kamerat alle dager!

(Morgenstemning 31. juli 11  Foto: Synnøve Sætrum)

Søndagsmorgen badet i sol.
Jeg skal somle litt før jeg pakker sammen og drar ut og nyter denne deilige sommerdagen.
Det er en av de tingene som er så fint med å være menneske i Norge.
Selv om jeg bor langt inni innlandet, i 'dumpa' her så er det aldri langt til havet.
Slik livet mitt er, er det heller aldri langt til venner.
Havet er jeg oppvokst ved og elsker det.
Egentlig er det naturstridig at jeg bor her jeg bor nå,
men akkurat det har jeg ikke har lyst til å skrive om.
Andre ting ligger nærmere hjertet her jeg sitter med den første kaffekoppen.

Først har jeg lyst til å si:
Millionene sulter og vandrer fortsatt på Afrikas horn.
Hver og en av dem trenger hjelp.
Ikke glem dem midt oppi alt, gi en skjerv. De sulter, og vi har mer enn vi kan klare spise opp...
Det er også 'å være gode mot menneskenes jord', ikke sant?

 For det andre:
Selvsagt er det hjemme man er i tankene det meste av tiden disse dagene, i mitt lille land. Jeg hører Ole Paus tekst sunget igjen, fra konsert i Oslo Domkirke. Mens konserten gikk var jeg på Posebymarkedet og Fiskebrygga. Spiste blåskjell på Pier Ro, og var turist i egen by i sommervarmen. Da vi rusla hjemover sånn rundt halv seks i går ettermiddag viste gradestokken + 36.
Det er som å være på ei gresk øy på sitt beste.
Denne dagen ligger i skrivende øyablikk an til å bli det samme.
Bare at akkurat nå er jeg hjemme, og det er godt.
Borte bra, men hjemme best.
Sånn er og blir det.
Det som er hjemme som er nærmest.
Hjertet nærmest.

For det tredje:

Ei lita uke er gått siden det smalt.

Den har vært lenger enn lang.

Alle de fæle inntrykkene er ikke fordøyd.

Kanskje de aldri blir det helt.

Tankene har mye kretset rundt livet som er det eneste man har,
som de som var ofre for bomber og skudd ugjenkallelig mistet.
Det har ikke vært noe problem å skille det ene fra det andre.
Selv om man blogger og er på fjesboka lever man ikke sitt liv i cyberspace.
Blomstene mine har jeg vært utenfor og vannet.
De er mange nå, om enn ikke som blomsterhavene rundtomkring i Norge.
Seksten himmelske blå lyser mot meg. Pluss alle de andre blomstene.
Sommer og blomster og håp er deilig.

Til slutt:
Nå er de navngitte.
Alle som ble drept i terroren for ei uke siden.

Med ansikter og alder.

De blir virkeligere,

terroren blir enda mer brutal.

 Forleden satt jeg klistret til skjermen,
 og så minnemarkeringen til AUF og Arbeiderpartiet.
Sang sangene sammen med dem som var der.
Da var vi også på sommerleir på Utøya.

Midt i sorgen var det godt å høre AUF-lederen bruke 'Kamerater' når han addresserte tilhørerne til ten av alle talene han har holdt siden 22. juli...
Akkurat da var jeg, og sikkert hundretusener med meg kamerat.
Jeg tenker det nytter ikke å skru tiden tilbake, det går ikke an å få ugjort terroren.
Sjøl har jeg tenkt mye på mekanismer og årsaker til at slikt kan skje, og jeg tror det er viktig at alle mennesker i Norge engasjerer seg i diskusjon om hva slags land vi vil ha i framtida.
For det er jo framover man må se.
Aldri glemme, men går videre.
På grundig og ordentlig vis.
Det blir viktig å være kamerat alle dager!

Synnøve Sætrum