Hør! Hør!

Foto: Synnøve Sætrum

Sovet lenge og vel.

Takknemlig for å være kroniker og ikke bare ha pinsefri akkurat denne morgenen.

Siden skroget akkurat nå føles skralt. Kan ta et par dager før jeg føler meg helt på plass igjen.

 Glede kjenner jeg likevel over at ånden er våken og opplagt som bare det.

 Som før "profeteret":

Det er alltid noe å være takknemlig for.

Kun fantasien og perspektivet setter begrensningene.

Enkelt er det å glede seg over at mine første jorbærkart viser seg.

En skyformasjon gjør meg nesten stum.

Skyer er så mye, samtidig som de ikke er noe. Iakttagbare illusjoner.

Som så mangt da, men ikke alle illusjoner er så vakre som de kan være.

Ikke er jeg livegen i Barcelona midt på 1300-tallet.

Ei heller ei kjønsslemlestet kvinne anno 2011 et eller annet sted på kloden.

Jeg kan høre de som er sine skrik, og jeg kan nevne dem til det ikke er pust igjen i meg.

Eller at all verdens datamaskiner bryter sammen.

Ok, gjør de det er jo trykkekunsten fortsatt oppfunnet,

og det finnes fortsatt papir og blyant.

Som jeg fortsatt benytter meg av for å huske.

Trekker med meg presseblokka over alt, og ser viktig ut kanskje.

Eller klin gal . Jeg er jo ikke journalist, men blogger, og foreløpig ikke utgitt forfatter.

Man jobber da på et manus eller fire, som enda ikke er på nett eller mellom to permer.

Men, den som lever får se hvordan det går.

Det viktigste er at det er givende og gøy og utfordrende og og og... ;-)

 Skiver og skriver  som jeg har gjort det meste av livet.

Ikke rart jeg gav meg filologien i vold de årene jeg slet buksebaken på høgskoler og universiteter.

Kunne det blitt noe annet? Neppe!

Når man elsker litteraturen og ellers kunsten av alle slag, må man studere den.

Derom var det aldri noen tvil i min sjel. Og, jeg er takknemlig for alt bøkene har beriket og beriker mitt indre hver eneste dag. Når alt kommer til alt er det jo inne i seg selv en lever, og livet "swinger" mer når det er et godt sted å være. Nå når jeg nærmer meg femti med raske stormskritt slår det meg at tingenes tilstand, tross tilstandene så absolutt er til å leve med.

 Har akkurat lest dagbøkene mine fra da jeg var 10 år. Ikke så omfangsrike kanskje, men du verden så spennende det er å strekke hånden til et menneske som en gang i fordums tid var meg. På toppen av alt barnet meg. Skrev rim så blyanten brakk det gjorde hun.

Om både bestefar og svømmeinstruktøren og mye annet.

Det er perspektivet det kommer an på, ikke sant? Enten man er ti eller femti.

Det tiåringen ser ut til å ha til felles med førtiniåringen er at livet er noenlunde enkelt å være i.

Lyset driver meg opp midt på nettene disse sommerdøgnene. Fuglene starter symfonien sånn rundt halv fem, og jeg med dem. Det er bare å stå opp. Natt til i går bakte jeg såvisst grove rundstykker på den tida, mens jeg hørte på slutten av Ildfonso Falcones "Havets katedral". Herlig roman, så herlig at jeg drømmer meg tilbake til Barcelona en tur. En langtur. Bo der, i det gotiske kvartalet og så videre.

Det gikk med nesten et våkent døgn til storverket, og mine indre bilder som kom ut av aktiv lytting.

 Bare å si: Hør! Hør! Les! Les!

Livet er godt når man er nesten femti. Enkelt. Stadige øvelser i å se det store i det små. Nyte øyeblikket, være til stede i egen tilværelse så mye som mulig. Ikke jage fram og tilbake i det som gikk, og det som måtte komme. Når alt kommer til alt finnes kun dagen i dag.

Her i huset kan jeg glede meg over å formiddagens telefonsamtaler med mi kjære datter og min kjære far.

Jeg har mat på bordet, og kaffe på kanna.

Om enn en er uførepensjonist grunnet kroniske sykdommer.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: I Norge blir man foreløpig ikke satt ut i skogen for å dø.

Eller på fattighuset for å leve på almisser, eller skorper fra de rikes bord.

Det er flaks å være født her i dette landet i en verden som er så stor så stor.

 .

Det må være lov å si det, i en tilværelse hvor krefter er i ferd med å mistenkeliggjøre oss.

Jeg forstår ennå ikke innholdet i alle disse greiene utvalg skriver om oss.

Men, jeg forstår det slik at noen mener vi jobber som noen dyr utenom den trygda vi får. At vi egentlig ikke har noen sykdommer eller skavanker, at vi bare er svindlere og kjeltringer hele bunten.

Vi kan 'bare ta oss sammen', og slutte å ligge samfunnet til byrde og så videre.

Det høres kjent ut, ikke sant?

Personlig kjenner jeg ingen som har jobbet en eneste time etter at de ble syke.

Det er jo nettopp derfor man til slutt har fått denne hjelpa av samfunnet.

Fordi man av helsemessige årsaker er blitt arbeidsufør. 

Uførepensjonen gir muligheten til å leve et verdig liv. Sykdommer til tross.

Velferdssamfunnets gullmedalje!

Rett og slett.

Det ypperste merket for at vi fortsatt lever i et humant samfunn. Et samfunn som ønsker å ta vare på alle.

Ok, jeg skjønner at det er noen som utnytter systemet, kanskje til og med klarer å svindle til seg ytelser de ikke har rett på. Få stoppet dem!

Det er jeg enig i.

De er med og undergraver ordningene, og det er for jævlig.

Men, jeg forstår meg ikke på kollektiv avstraffelse og mistenkeliggjøring av en hel gruppe mennesker.

Jeg tipper uføretrygdede er en like mangeslungen gruppe som det er mennesker for øvrig.

Dog: Mennesker er mennesker er mennesker!

Mekanismene som sparker nedover er skumle. Dem har vi sett utarte før i verdenshistorien.

Ta en jøde, eller en homo, eller en romensk tigger eller en sigøyner eller hutu eller en tutsi eller en serber eller en kroat eller en ungarer eller en somalier eller en iraker eller en iraner eller eller eller. Listen kan bli uendelig. Eller menneskene kan sette en stopper for hvem man skal henge ut som syndebukker for alt som måtte komme til  gå galt, eller allerede er galt.

Nok må vel snart være mer enn nok ?

Kikk på mekanismene og systemene, for det er der det alltid ligger.

Kikk litt, bare bitte litt,  på de greiene som handler om  penger og makt og elendig menneskesyn rørt sammen i ei skikkelig suppe, så blir det enkelt.

Verden står fram som det den er på de områdene:

For jævlig for all verdens mennesker som lider under dette!

Synnøve Sætrum