Cyberspace...

Nok en ytring til galaksen på gang.

Cyberspace er et ubegripelig stort område, så hvor farer de hen alle ordene?

Slikt kan man fintenke på mens knottene farer over tastauret.

Samtidig kan jeg sende en instendig takk til maskinskrivingslærererinnen min,

 Reidun Moseid, som i si tid lærte megtouch-metoden.

Jeg syntes hun var utrolig streng der hun stod med stoppeklokka,

og jeg svettet med hettene over alle bokstavene på tastaturet. Antall anslag i minuttet var avhengig av øvelse og konsentrasjon. I dag bor bokstavene i fingertuppene og på automatikken.

Undertegnede skriver neste like fort som hun tenker, og teller ikke anslag.

Hun er takknemlig for pc-en som blant mye annet gjør at hun slipper viske ut feiltrykk for hånd, og at korrekturlakken er en antikvarisk sak... For ikke å snakke om spritduplikatoren og annet morsomt. Sistnevnte hadde god duft.

Men, jeg har ikke sett en siden jeg i hine håde dager jobbet ved skolen på Husøy i Senja. Det er lenge siden det, men det var en gang ei fortid...

Alt har det. Også teknologien.

Altså:

Siden har jeg alltid tenkt at det er noe av det viktigste jeg har lært meg av praktiske ting i livet.

Selv om jeg da hadde vanskelig for å se at det var det der jeg skulle få særlig bruk for. 

Den gangen ante jeg lite om hvilken nytte og glede jeg skulle få av kunnskapen.

Man må huske at da jeg gikk på handelsskolen var pc-en sience fiction i beste fall.

Noen datamaskiner fantes, men de var så store i omfang at man ikke så for seg at det skulle bli noe den enkelte ville benytte. Internett og cyberspace var ord som ikke eksisterte.

Ikke mobiler eller noe annet heller for den saks skyld.

Vi diskuterete hva som ville skje dersom tv-monopolet ble opphevet og man fikk reklame der eller på radio. Alt det vi snakket om både på vondt og godt vet vi nå var riktig, men verden har gått videre.

Vi har tusenvis av kanaler smekk fulle med reklame og skit, men avknappen finnes fortsatt.

Tastaturet finnes fremdeles også, og er helt nødvendig å kunne betjene for den som skriver.

Takk igjen sier jeg, og sender henne nok en vennlig tanke, før jeg trykker publiser og denne lille ytringen farer ut i det store cyberspace.

Synnøve Sætrum