...og kvar dag den var som sølv"...
Jeg kjenner det med hele meg at den treffer. Musikken. Tonene. Rytmen. Rett inn i noe ordløst. Det jeg ikke kan si, men vet. Alltid vil vite. Kunstneren erkjenner og skaper og har gjort det til det jeg hører. Vakkert. Sårt. Ekte. For en glede det er å få slikt rett hjem til meg. Det et menneske har skapt. Hva skulle vi vært uten kunst vi mennesker?
Ordene synker inn, og musikken og stemmen som synger dem. I mitt indre spilles det film.
Min private, som nok ikk er lik kunstnerens inspirasjon.
Men, at tonene inspirerer, lever og trøster det vet jeg.
"Å leva det er å elska", heter det i en annen sang. Når en elsker er en sårbar. Når en er sårbar risikerer en tramp mot hjertet. Når en ikke er sårbar risikerer en å gå flipp av livet. Noen jeg kjenner, noen få dinosaurer, elsker, og blir ved med å elske det samme mennesket hele livet. Tosomheten. Ekteskapet. Mange er de ikke i min nære krets, men de finnes.
Det er flere av dem som ligner meg. Seriemonogamistene. Seriesinglistene.På og av, av og på. Likevel kjenner jeg ingen som ikke tror på kjærligheten. I en eller annen form.
De tankene fikk jeg akkurat i dag, mens jeg hørte på denne musikken. I morgen kan det være noe helt annet. Det handler om hvor jeg er i det den treffer magen.
http://www.youtube.com/watch?v=_8dMU_uc9io&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=sPVPbtOXmmQ&feature=related
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar