Hvis bare...

(Foto: Synnøve Sætrum)

Vepsa er veldig innpåsliten om dagen,
og jeg har såpass med respekt for den at jeg blir sittende inne til dødskapene stikkerne driver med er over. Rett og slett. Jeg er hyperallergisk når det gjelder mygg, men vet ikke helt om det samme gjelder de med striper. Får huske å spørre legen om det går an å finne det ut neste gang jeg ser den veien.

Vel, det kunne alltid vært værre, jeg kunne nå måtte ha konstatert følgende:
Regnet øser og øser. Høstregn selv om det er varmt også.
Nå slipper jeg trøste meg med varmen, og ikke drypper det fra himmelen. Enda i alle fall.Men, kanskje jeg skal tusle ut og hente klesvasken sånn for sikkerhets skyld.
Framværing er også tidsbruk.

Eller jeg kunne vært opptatt av noe sånt som at:
Noen kom ikke likevel, og jeg er skuffet men ikke værre enn at jeg rister på hodet.
Hadde bare rukket å lage noen små forventinger.

Vel. Vel.

Ikke noe jeg har tenkt å stresse mere med.Vi skal likevel alle samme sted.

Jeg konstaterer at et friskt pust passerte og det var alt.
Ikke sant? Sånn kunne det vært. Bare at denne dagen er det ikke en kjeft som har meldt sin ankomst for så å avblåse. Sånne dager kan alt skje. Dager uten avtaler gir muligheter for overraskelser.

Åkke som så er det godt selskap i knekkebrød med leverpostei og tekanna når kvelden stunder til.

Min indre stemme har jeg alltids å "snakke med" enten jeg er i andres selskap, eller bare mitt eget.
Hva skriving angår ligger all makt i himmel og på jord i den.
Hvis bare...