02 januar 2010

2.januar og 1. september 2010


Fra 2.januar 2010 er følgende gjenglemte utkast lagret her på bloggen min:
 Jeg fintenker på hvor det siste tiåret for hen, mens jeg nyter aromaen av klassisk espresso.
Ervervet hos Lillan, Kristiansands beste bønnepusher.
Hvilket luxusliv! Selv om, Fair Trade ringler i det fjerne, som absolutt verdig konkurrent. Har du smakt den fransk-italienske derfra?

Fjorårets jule- og nyttårsstyr er over. Det er vanlig lørdag, og salg!
Jeg har jo ”ingenting” å ha på meg, så kanskje jeg skulle snuse litt rundt i byen.
”Så flott” sier vennen min, ”at du ikke har noe å ha på deg”.
Hm… Kvinner på Venus, og menn fra Mars.Eller var det omvendt?
Tatt i betraktning – 7 grader denne glade morgenen, holder det neppe med sverting av stumpen, eller elskov i snøen. Jeg er jo ikke eskimo!
Kanskje mer formålstjenlig stirring inn i klesskapet hadde vært på sin plass?
Om det ikke hjelper får jeg ta runden i kommodene også, eller kapitulere og gjøre byturen til virkelighet.
På den andre siden, når jeg tenker meg om, så nyter jeg morgenens andre lette latte og to mandariner til frokost.
Undertegnede trapper ned til årets vann og salatbladkur.
Den starter mandag. Så hva har jeg egentlig på butikker å gjøre. Bare småplagg der likevel.
 Ikke noe for forvoksne damer.
Jeg måååååååå slanke meg. Ellers blir det smått med turer under solen om en tre fire måneders tid.
De greske øyene ringler også i det fjerne.Minner meg om at før eller siden blir jeg nøtt til å ta av meg døffelen, og mer til når jeg befinner meg utomhus. Brennhet sol på solens øy erindrer jeg og lengter tilbake til senga mi mer enn et kort øyeblikk. 
”Husk kroppen trenger noe… Litt og ofte…”, repliserer han som fortsatt befinner seg under dyna.
Hm… Sant det. Men, jeg kjenner på sidehåndtakene jeg ikke er født med at jeg kommer til å overleve aldeles utmerket uten kjøtt og flesk de neste seks ukene. Litt verre er det med forbannelsene over pastaen som jeg går så godt i spann med. Jeg har hørt noen gi skylden på sukkeret.
Men, akkurat den biten takler jeg meget godt.
En gang diabetiker, alltid diabetiker!
Eller kanskje det var noe ganske annet han hadde i tankene…?


1.september 2010 er det bare å konstatere:
Hva salatbladkurer angår har jeg ryggrad  tilsvarende et virvelløst dyr.
Med freidig mot dro jeg både til Rhodos og Lesvos, med akkurat de samme store småplaggene som før.
Jeg ser ikke ut som offer for langvarig hungersnød i den akkurat.
Men, jeg måtte ikke gå opp i størrelser fra i fjor. Det er da enda noe!
Når alt kommer til alt orker jeg vel ikke kroppsfiksering foran alt annet.
Enklest er det å godta seg selv som man er.
Slippe gå sulten.
Jeg gleder meg sågar til neste runde med mezer av alle slag. Begivenhetene ved greske matbord er nært forestående.Er jeg heldig får jeg stillet det som måtte finnes av sulter og sånn... 
Man kan ikke annet enn å klage ;-))




Synnøve Sætrum

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar