Om jeg er gretten?

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.

Kanskje veldig trøtt. Midtveis i november er lyset plutselig ”gått”, og regner gjør det også. I strie strømmer. Bakken ned til dumpa her, synes mer som elv enn vei. Men, ok, bilen står rimelig tørrskodd ennå, jeg behøver ikke parkere på toppen, og det finnes en slags fattig trøst i at det er lenger til høsten enn til våren. Er det forresten noen som vet hvorfor vintereika ikke slipper bladene før til våren igjen?

Undertegnede har sovet så mye de siste døgnene at jeg at jeg mot bedre vitende kunne henkaste meg til funderinger om MI og lignende snadder. Ikke nøye seg med å skylde på sjokket over at høsten definitivt er tilbakelagt, og vinteren ennå bare har vist seg i form av spredte slapsebyger. Ikke fisk, ikke fugl.

Overgangsalderen er en mulig forklaring. Man blir jo trøttere enn vanlig av svetterier både i utide og tide. Særlig om natta. Etter diverse roteringer er både dyna og puta like fuktige som meg. Det åpne vinduet må lukkes med et smell. Halsbetennelse og forkjølelse lurer i trekken hver bidige natt. Jeg drømmer i seks binds verk, det er så det kunne blitt omfattende fiksjon om man husket skrive det ned med en gang. Eller: ved nærmere ettertanke ville det nok ikke bli noen bestselger.

”Bare tullball, hadde det enda vært noe marerittaktig, men det er bare lange monologer fra venner som holder en for narr på ulike vis. Man regner seg jo ferdig med pubertetsnykker i vår alder. I alle fall fra mennesker som ellers bekjenner seg til både den ene og andre åndsretningen. I tillegg til stadige påminnelser overfor omgivelsene om sin livserfaring, sin kløkt og nærmest uovertrufne vidd. Heldigvis bare "film" bak lukkede øyne. Blir mindre kvalm og bråk på den måten. Slitsomt kjedelig, og de er i høyeste grad egnet til d-såpeopera av verste amerikanske sort. Ikke noe å trekke inn i psykoanalysen. Men, det er ille at de minner meg om virkeligheten også. Er det rart man våkner med et skikkelig gisp lenge før hanen galer? ”, akkurat det sa hun, min kjære kloke venninne.

Hanen? Jo da, hun har en som vekker på mobilen.

Jeg satte hvitløken og kikertene i vrangstrupen. På forunderlig vis kjente jeg det umiddelbart igjen. Vage tanker meldte seg straks i dette hodet. Overgangsalderen er blitt et mer gjennomgående tema i min krets. Av og til lurer jeg på om overgangen til den siste fasen i livet blir for mye for noen og enhver. Men, jeg fatter ikke helt at trusselen om tørre slimhinner(under samleie… om man tilhører dem som har) og svettetokter, samt en liten smule søvnforstyrrelser skal være unnskyldning all type underlig atferd i totalt fri dressur? Jeg mener, sitter overgangen i hodet? Er det slik at når forplantningsevnen reduseres, så overtar kontrollbehovet på alle tenkelige plan? ( Les: plastisk kirurgi… manipulering… av kropp… og venner… mens man venter på å komme dit vi alle skal…) Jeg trodde ikke det, men etter siste ”stunt” av manipulering jeg var vitne til i vennekretsen er jeg ikke sikker lenger.

Det var som om noe av virkeligheten forsvant ned gjennom halsen sammen med maten, lik en av de kamelene enkelte ynder å snakke om at man må svelge. En kamel som setter seg fast i vranga er for stor for et hvilket som helst menneske, våger jeg meg nå til å hevde.

Min venninne kom meg heldigvis til unnsetning med et skikkelig brannmannsgrep, jeg overlevde, og kan prise meg lykkelig over å sitte her og bruke tastaturet akkurat som det passer meg. Helt uten blygsel. Kanskje jeg ønsker meg noe annet enn den virkeligheten jeg er i, og sitter her og knotter illusjoner. Illusjoner som aldri vil kunne ha den samme tyngde som det som i realiteten er. Eller kanskje det som stopper til syvende og sist er det som åpner opp og får meg til å se?

En drøm, og ei kikert.

Jeg trår vannet disse dagene. Bokstavelig talt. For det første kommer jeg nesten ikke bor t til postkassen uten vadere og tørrdrakt. Ok, jeg vet at tørke er et meget stort problem andre steder under solen, og skulle ideelt sett holdt meg for god til den slags sutring. Likevel, eksotisk er det ikke. Selv om jeg kanskje ikke er berettiget å klage. Jeg har jo 64 kvadrat å boltre meg på, her i dumpa. I går hadde jeg sågar et lite intermesso med sola over hodet også.

Om jeg er gretten?

Nei, bare litt trøtt.

(Synnøve Sætrum)