25 juni 2016

Sommerkveld og "Brexit"....

Foto: Synnøve Sætrum

Ved frokostbordet i går sa min far: "Da gikk britene ut av EU". 
Jeg svarte: "Ja, det vet vi jo alle hva handler om".  Vi så på hverandre pappa, mamma og jeg. 
Det var ikke nødvendig å utdype det mer.
 Alle vet vi at det for tiden er urolig i Europa. Skremmende politiske strømninger vokser. 
Er de i ferd med å vokse oss over hodene? Jeg undrer og jeg lurer? 


Nasjonalismen er i vekst sammen med rasismen. 
Når jeg tar det litt inn over meg blir jeg urolig for det som kan komme til å komme, om ikke massene våkner og får snudd dette før det igjen er for sent. 
Det  er skremmende at menneskesyn som favoriserer enkelte, og nedvurderer andre blir mer og mer gangbart. På høyresiden i politikken flagges det for egenskaper jeg oppfatter som farlige for  verdensfreden. Jeg tenker på Marine Le Pen, Sverigedemokratene, Sylvi Listhaug, Nigel Farage og Gert Wilders. Bare for å nevne noen. De knesetter alle ideen om at noen er bedre enn andre fordi de tilfeldigvis er født innenfor et landområde. 

Det er skummelt, og jeg forundres over at ikke flere er urolige. 

For meg, lille meg, som i mange spørsmål sogner til venstre i politikken er ikke Brexit noe jeg automatisk jubler over. Ikke fordi jeg er for EU, jeg stemte i mot fordi jeg oppfatter organisasjonen som udemokratisk og mørkt mørkt blått kapitalistisk. Jeg liker ikke den typen organisasjon, siden den kun er til for kapitalen... 
Hadde man derimot hatt en internasjonal organisering som handlet om demokrati styrt fra grasrota sammen med utbredte sosiale goder for vanlige mennesker hadde jeg kunnet stemt for. Utopia, sier noen straks. Mulig det, men for meg vil det alltid være en drøm å strekke seg etter. 
Kall meg gjerne naiv og alt mulig, det preller av. Femtifire år har jeg levd, og akkurat den ideen kan jeg ikke kaste. Kanskje kan det aldri oppnåes, men det er mye man har sagt umulig gjennom historien som i dag er realiteter. Menneskene flyr fra det ene stedet til det andre ved hjelp av alle jernfuglene. For ikke å glemme alt som er ute i rommet. Det er lenge siden mennesket satte beina på månen. En overnasjonalitet som samler menneskene og stopper en hver form for krig hadde vært noe. FN ligner en sånn organisasjon, men helt uten makt. 
Så kan man spørre seg hva det kommer av? 
Ingen penger, ingen våpen, ingen ingen ingen ??? 

Uansett: London calling.

Sommerdagen er blitt til sommerkvelden. 
Med Brexit som bakteppe.Jeg ligger på senga og svetter.
Stemningen utenfor er lummer. Har fått med meg at en mulig flom er på vei til fylket jeg bor i. 
Vet ikke om det er ytre strøk, og så tenker jeg at her på øya renner vannet av.... Blæh!

Ha ei god natt!




Synnøve Sætrum

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar