Er av dem som blir sliten av flyktningespørsmålene, enda det slett ikke handler om meg.
Jeg har det jo godt, er trygg, har tak over hodet her i lille gode Norge. Da jeg vokste opp trodde vi på et samfunn som var til for alle. Vi trodde på likestilling og inkludering. På skolen lærte vi hvordan noen trodde seg bedre enn andre på grunn av hudfarge, legning, religion eller annet.
Vi hadde til og med gruppearbeider rundt det, og diskuterte slikt allerede på ungdomsskolen.
Slik jeg er oppdratt jubler man over arbeidsmiljølov, lov om likestilling mellom kjønnene, menneskerettighetserklæringen og så videre. Jeg ble oppdratt til å se alle mennesker som likeverdige eiere av samme jorda. Siden jeg var liten har jeg ønsket fred i verden, vært overbevist om at det er eneste vegen. Fortsatt tror jeg på dialog mellom menneskene. Slik jeg opplever det disse dager får jeg prøvd verdiene mine mot det den blå-brune regjeringen med Listhaug og Jensen i spissen drar inn i norsk samfunnsliv . Jeg er ikke nevneverdig begeistret over det jeg registrerer. Er du?
Undertegnede er frustrert over den såkalte innvandrings- og integrerings ministeren (påståtte)sine iskalde kalkulerende stunt hvor hun ikke skyr et eneste middel for å sette seg selv i sentrum.
Om du ikke skjønner hva jeg mener så les koblingene nedenfor. De forklarer godt.
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar