MENNESKERETTIGHETENE...EN GANG TIL...

I Sverige et sted...et fritt menneske i et ditto land... Lykkelig var jeg også i selskapet med fotografen...

MENNESKERETTIGHETSERKLÆRINGEN

Søndag formiddag tenker jeg på menneskerettighetene enda en gang.

Fordi det er så mye politisk jeg grøsser av i disse tider. Jeg opplever det slik at Norge er på vei i retninger jeg på sikt vil føre til mange brudd på grunnleggende menneskerettigheter. 

Artikkel 1 sier som følger:

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd." 

 Jeg lever i mitt femtifemte år i et land hvor jeg aldri har opplevd sult, krig eller forbud mot å mene det jeg mener. Ble født i Oslo, men flyttet så tidlig at jeg ikke husker noe av det. Oppveksten hadde jeg på Halsøy, ei lita halvøy utenfor Mosjøen. Dialekta derfra er noenlunde intakt enda jeg ikke har bodd der siden jeg var seksten år. Mitt hjemme er Sørlandet og har vært det i mange mange år. Det aller meste av mitt voksne liv har jeg levd i den lille store provinsbyen Kristiansand.

Når jeg hilser på fremmede får jeg nesten alltid spørsmål om jeg er fra Helgeland, og hvor, All min utdanning etter grunnskolen har jeg gjort i Kristiansand. Noe ved høgskole og universitet her. Papirer fra universitetet i Oslo og Bergen finnes også i samlingen. Jeg gikk opp som privatist i flere fag. Den gang da! Jeg var rimelig skoleflink innenfor humanistiske fag.

Det til tross har jeg opplevd hvordan det er å ikke få arbeid, og å måtte flytte langt vekk etter det.

Den uendelige rekken av søknader til tross. Gode papirer og skussmål hjalp ikke. Noen ganger mistenker jeg at det der handlet om at jeg ikke kjente de rette menneskene, eller var likt av dem eller noe sånn. Slik skal det jo ikke være i offentlige organisasjoner, men det er det likevel. Flere ganger i livet har jeg mistet fotfestet og vært nødt til å finne det igjen. Jeg vet noe om å slite med tvil og usikkerhet i forhold til hvem og hva jeg er. Det har vært noen tider hvor jeg har gjort meg tanker om hvorvidt jeg kunne greie fortsette livet i det hele tatt. Blant annet på grunn av den dårlige økonomien som arbeidsledighet og enslig liv kan føre med seg. Hvordan det nå blir når man såkalt "myker opp" arbeidsmiljøloven orker jeg nesten ikke tenke på. Jeg er virkelig bekymret for hvordan generasjonene som nå skal etablere seg kan komme til å få det. Tallet arbeidsløse stiger. På startsiden.no står det i dag å lese at man frykter åtti-tallsfall i den norske økonomien. Jeg grøsser og så grøsser jeg en gang til. Vennen min sier jeg har alt for mye empati med mennesker. Jeg tenker at om det er sant så er det ingen plage. Det som plager meg derimot er tanken på alle som sliter så vanvittig for livene sine, mens noen ruller rundt i pengebinger og trygghet. Grådigheten marsjerer så det kviner disse dagene, sånn er min opplevelse av det jeg ser og leser, og ja.... sukk !

Vel, tilbake til ytringsfriheten min og din. 

Det er den jeg egentlig tenker på og praktiserer her jeg sitter på stolen med tastaturet under fingrene. Jeg bare sporet av litt. Tankerekkene blir noen ganger mange, og lange. Er heldig å ha opplevd mye og har hatt det veldig godt sammenlignet med mange andre på kloden.  Om vi lever på øyer, under fjellet, i storbyen eller dalen er det genuint norskt med ytringsfrihet. Har man sine meningers mot er det lov å ytre dem på fredelig vis. Det som ikke er lov er å mobbe, plage noen eller oppfordre til vold, drap eller terror. Skulle ellers bare mangle i et vestlig demokrati. Ja for det er nå det vi er fortsatt, selv om FRP gjør sine forsøk på å sette både menneskerettigheter og annet til side i flyktningespørsmålet. Som jeg leste her i en annen blogg så er hun vel mer MOT INNVANDRING og integreringsminister, enn bare det siste. Sjøl er jeg ikke i mot å hjelpe mennesker i nød, selv om jeg forstår at ikke hele verden kan komme hit. Det gjør den nå ikke heller for det er langt til Norge. Blant annet. Jeg forstår og vet at ikke alle kan komme hit, som jeg før har skrevet om. Men, betyr det at Norge som nasjon skal oppheve alle menneskerettigheter? For meg minner det denne mindretallsministeren og partiet hennes forslag om tider vi ikke vil ha tilbake. Slik ser jeg det, og det har jeg lov til å ytre. Når jeg leser forslag om lukkede asylmottak lukter det mørkebrunt. Det er ekstreme forslag slik jeg oppfatter det. I mitt lille liv har menneskerettighetene grunnleggende betydning. Jeg er gjennom dem oppdratt til å tenke at ethvert menneske er suverent og har liker rettigheter hvor de enn kommer fra.

MENNESKERETTSLOVEN

Nå er ikke disse forslagene vedtatt av Stortinget ennå, men det skremmer meg dette som jeg oppfatter som noe i retning av normative ekstreme politiske posisjoner. Hva jeg mener med det?
Jo det at disse forslagene, for meg, avviker sterkt fra det jeg oppfatter som etiske, moralske og politiske normer. Uten at jeg skal utdype det her, for da blir jeg sittende til i natt. Men, jeg tenker jeg skal skrive mer om det i en seinere blogg. Dette med det jeg oppfatter som normativ ekstremisme.

Akkurat nå tenker jeg dette: I de aller fleste kulturer og religioner finnes den gyldne regel.
Jeg tenker på den som lyder:
Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg.

Det er mulig å forestille seg at en sjøl må ta beina fatt en dag, og hva da?
Hvordan ønsker man å bli møtt; -med ei utstrakt hjelpende hånd eller høye murer og stengte dører?

Noen liker den politikken som stenger nødstedte mennesker ute fra trygghet, det har de lov til, selv om jeg ikke støtter eller liker den. (Meningsmotstandere er også ivaretatt i konvensjonene bare så ikke noen misforstår hva jeg mener med ytringsfrihet).

Synnøve Sætrum