SØSTERLIG HILSEN

Om jeg ikke får med meg absolutt alt av nyheter og informasjon så drypper noe inn. Jeg leser på nett, har helger med ukeaviser. Noe som er stas. Jeg er glad de ennå finnes. Ikke alltid jeg er politisk samstemt, men dybdejournalistikk er bra. "Morgenbladet" og "Dag og tid" er verdt å lese etter mine personlige begreper. Dessuten hører jeg mye radio. Bilder på skjermen er det mindre med etter som nyhetene blir mer og mer overfladiske og ensidige. Fysj både til den ene og andre norske tv-kanalen. Skjerpe seg! Det undrer meg virkelig at det kan se ut som om det ikke reises et eneste spørsmål om hvilke ærend de løper. Denne siste tragiske hendelsen i Paris er et meget godt eksempel. "Smi mens liket er varmt", og spre så mye frykt som mulig. Er det ikke akkurat det terrorister ønsker at skal skje?

Mens løssalgspressens "fotsoldater" løper beina av seg etter det frykteligste bildet  forsvinner oppmerksomheten fra alle andre sider ved verdensbildet. Usynlig blir det, og det er ganske skremmende. Jeg tenker på alt av forferdelighet, urett, undertrykking og annet som bare blir borte. Jeg vet ikke om dette er bevisste strategier for å frata opinionen innsikt i visse samfunnspørsmål. Om det handler om bevisst tilbakeholdelse av informasjon kan en jo bare lure på, men jeg gjør altså det. Kan det for eksempel tenkes at våpenlagrene rundt omkring på kloden er så fulle at de nå må tømmes? Nå sier jeg ikke at  jeg er for ekstremistisk terror, men jeg stusser litt på hvordan denne krigen mot ISIS skal foregå, for at ikke alt skal bli mye verre enn det allerede er. Kan ikke for det, men slikt ligger jeg blant annet og bakser med når søvnløsheten trer inn. Terrorister skremmer, selvsagt gjør de det. Hvilket ikke betyr at en slutter leve livet sitt som en pleier. Jeg mener likevel at massemediene bør ta seg et studie av "ansvarsplakaten" en gang ting før det kjører på med skremslene. Noen vil sikkert øyeblikkelig skrike at jeg driver med "konspirasjonsteorier" om jeg undrer meg litt på om dette handler om bevisst overseelse eller forglemmelse. 

Pengemakta rår, frykt og elendighet selger. Eller sex. "Samlivsekspertisen" dukker  nesten uten unntak opp hver eneste helg.Ja, og så er det denne kroppsfikseringen som aldri tar slutt. Å være ung jente i dag må på mange måter være veldig utfordrende og frustrerende om du skal holde kroppen "bra nok" opp mot det idealet som tegnes. Fryktelig, og etter mine begreper verre enn det noen gang har vært. Ja, for jeg har vært ung, pen også. Selvsagt trodde jeg ikke det den gangen. For idealkjøret fantes da også, om enn ikke så intensivt som nå. I dag er jeg ei voksen dame på snart femtifire, og for lengst ute av det store objekt-rushet. Aldrende kvinner er ikke gjengse sex-symboler, og på mange vis er det en lettelse. Det som derimot ikke er særlig morsomt er at den aldrende kvinnekroppen blir gjort til gjenstand for alle mulig tenkelige og utenkelige vitser. Jo, da det er ikke sånn at jeg ikke kan le av noe som helst. De som kjenner meg vet at jeg både har humoristisk sans, galgenhumor også og en smule ironi på egne vegne. Men, det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om den der massive greia som sier at kroppen ikke kan eller bør eldes som den er.  Plastikk-kirurgien er nå et udiskutabelt faktum. Jeg kjenner nesten ingen utenom meg selv som ikke har operert øyelokkene for å se yngre ut. Det er blitt ei sånn greie med at når du nærmer deg femti skal du det. Slapt skinn er ikke bra. Jeg skal ikke snakke om pupper og mager. Latterlig å henge seg opp i sier du? Og jeg tenker på den gamle hersketeknikken som handler om akkurat det. Man blir latterliggjort som gammel sur feminist når en nevner at det faktisk ikke er blitt noe bedre når det gjelder kvinnekroppen. Selv om det en sier er realiteter kjent på nettopp kroppen gjennom hele livet. Jeg tilhører de kvinner som for eksempel i løpet av livet utallige ganger har spurt meg selv om jeg ble oversett i en debatt fordi jeg oppfører meg "mannlig" og forventes oppvise "kvinnelige" egenskaper i sammenhengen? 

Jeg vet ikke hvor mange år vi er blitt tutet ørene fulle med at kvinnekampen er gått for langt, at nå har vi da likestilling og at det må være slutt med denne feminismen.Både menn og kvinner løfter pekefingeren og sier at en er på vidvanke med disse tankene. Noen ganger får kvinner skylda for impotens og det som verre er. Kvinner blir gruppevoldtatt verden over og får skylde seg selv fordi hun var akkurat der og da, der og da. Offeret for overgrep påføres skylden selv, og med det følger skammen. Ubegripelig at det kan sies vi ikke trenger kvinnekamp lenger. Kikk ut. Se på Norge, og se på verden. Kampen er mer nødvendig enn noen gang.  

Søsterlig hilsen

Synnøve Sætrum