Foto: Synnøve Sætrum
Undertegnede er kvinne, ikke bare myk og god og moderlig og til for å behage alle mennesker rundt meg til enhver tid. For meg er slikt umulig. For som jeg er skrudd i hop blir jeg eitrende forbanna av og til, og jeg er så "ufin" at jeg viser det i tillegg. Tror det er bra for helsa mi, å stenge inne frustrasjoner for å tekkes et avleggs kvinnebilde går ikke. Har alltid fått høre at jeg ikke må ta ting personlig, eller hisse meg sånn opp. Vel, vel. Noe er personlig, og noen ganger er det grunn til å bli sint. Det er til og med lov, og det gjør godt.
Jeg forsøker leve mitt lille liv, ikke vinne kriger. Selv om det for andre helt sikkert kan se motsatt ut noen ganger. Alt avhenger jo ikke av meg, men av øyet som ser og observerer. Noen av mine handlinger, ord eller holdninger blir noen gang oppfattet stikk i mot det som foregår i mitt indre.
Om noen lurer veldig setter jeg pris på å bli spurt hvordan det er, så kan jeg i det minste få sagt noe om det. Antakelser kan det bli så mye leit av. Har opplevd det mer enn en gang, og har utsatt andre enn meg selv for det også. Perfekt er jeg ikke.Rekk opp handa den som er det.
Er jeg for stille kan jeg bli oppfattet som sur, eller er jeg for glad har jeg opplevd å bli stemplet som useriøs. Balansegang er krevende. Noen ganger faller man. Nei, jeg tryner.
Jeg mener at jeg er unik(som alle andre mennesker er det) og har mine sanne farger som bare er mine. Samtidig kjenner jeg mange likheter mellom meg og mine medmennesker i livet. Vi har mange av de samme følelsene og behovene. For min del er livet godt når jeg føler meg vel, lykkelig og frisk. Mitt største ønske er innerst at jeg hadde vært helt frisk på alle vis.
Kroniker som jeg er vet jeg det er umulig, men jeg dagdrømmer innimellom.
Mitt indre setter lykke, kjærligheten og vennskapet før det meste, og jeg har fått min skjerv av alt.
Sånn sett er jeg veldig heldig. Noen ganger bobler jeg over, både positivt og negativt. Følelser kommer og går, det vet jeg jo. Enten de er positive eller mindre positive. De negative er ubehagelige og jeg forsøker noen ganger, nei mange ganger, kjempe mot dem. Stoppe dem. Det hender jeg lykkes, men det er vanskelig. Jeg skjønner jo at jeg var død om jeg ikke følte noe. Mer enn en gang i livet har jeg fått høre at jeg føler for mye. Men tenk på det: Kan man føle for mye?
For meg er det sånn at følelsene har ubetalelig verdi. Tror de er grunnsteinen i hele min eksistens.Når jeg er i balanse, aksepterer dem som en del av det som er meg hver eneste dag kjenner jeg meg bra. Euforisk er jeg ikke, men jeg er tilfreds og glad. Tenker følelsene mine er som de er, uten fasit enten jeg vil det eller ikke. Når jeg er depressiv, oppe i en komplisert situasjon eller har angst tenker jeg motsatt. Da snur jeg meg selv og verden trill rundt og får det til at kun angstfrie, enkle, lykkelige personer kan føle det riktige. Skjønner du?
På en dag som akkurat denne har jeg følt mye. Angst for min fysiske helse. Redsel for å miste et nydelig dyr jeg bryr meg om. Livet har bydd på, for meg, en sterkt emosjonell samtale. Jeg kan være dypt ulykkelig for at jeg ikke greier føle ting og saker enkle innimellom. Syk er jeg ikke, ikke uten manglende impulskontroll heller. Følelsene er bare kompliserte, ja og så tillater jeg meg jo å vise dem noen ganger. Uttrykksformer, temerament, personlige egenskaper kan man sikkert diskutere til tapeten faller av veggene. Flott det, spennende det. Særlig om det til og med blir følelsesladet. Mye bedre med en hevet røst en total nummen likegyldighet og resignasjon.
Når jeg opplever tap eller sorg er lykken umulig... Når jeg blir misforstått eller tillagt meninger og egenskaper jeg ikke besitter blir det komplisert og vanskelig for meg. Temperamentet mitt er enda så sterkt at jeg kan heve stemmen om det trengs, og noen ganger når det ikke trengs. Det er menneskelig, noe jeg i høyeste grad er. Helgenstatusen har jeg for lengst gitt opp.
Dog lurer jeg ennå på om vi ikke er kommet dit at kvinner skal ha lov å vise sinne sånn i det vanlige. Tålmodig og mild skal man være i alle henseende om enn det betyr at man blir dørmatte, eller servil, neiende og skrapende... I ett med tapeten. Heftige følelser i det offentlige rom er farlig det !
Om en mann derimot, i alle fall en av den sorten som sees på som vellykket (hva nå enn det er..),
hever stemmen, blir klar, tydelig eller krass blir han som oftest tillagt engasjement i livet. Integritet.
Det er livet, sånn er det bare", sier de som for meg ser ut til å stå stødig og ha en større porsjon sinnsro enn meg..... Akkurat det funderer jeg på denne kvelden.
Jeg har langt fra alle svarene, jeg bare undrer meg.
Slik både jeg har lest forskning om og oppfatter i mitt daglige liv, så er det slik at vi har hatt store tilbakeslag for hvordan kvinner skal kunne oppføre seg, se ut og snakke. Det er lenge siden kvinneopprøret, og " Lov om likestilling mellom kjønnene"ordner langt fra alt. Den kom i 1978, og enda er kjønnsforskjellene store. Ikke for samfunnstoppene eller kvinnene som makter bygge seg en tilværelse som ser "vellykket " ut.Noen klatrer helt til topps, får gode lønninger og har det som menn. I betydningen ei lønn å leve av, fast bopel, frihet og uavhengighet til å bestemme sitt liv. Jeg er kjempeglad for det, og jeg er enda mer glad for at en middelklasse kvinner har det de trenger og også stor frihet uavhengig av kjønnet sitt i sine liv. Sjøl har jeg jobbet intenst for å komme dit, og har undervegs snubla over humpene. Noe er vunnet, annet synes tapt pr. i dag, eller i alle fall i tilbakegang.
Til slutt:
Jeg har ingen ambisjoner om å være noe annet enn et menneske, ei heller bli dørmatte i alle sammenhenger. Det har jeg ikke temperament til, tror det er farlig for meg som menneske å stenge negative følelser i alle situasjoner, bare fordi noen kanskje ikke synes om det. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg er som jeg er, og det blir som det blir. Så viser jeg i alle fall ærlig hvor jeg står!
Og. Jeg er sjelden, jeg sier sjelden, langsint.
Synnøve Sætrum
Jeg er mann, og kjenner meg igjen i det du skriver. Deler på fjesboka.:)
SvarSlettBjørn
Takker for å ikke være alene. Og, det er bare å dele i veg.
SlettHa god dag i morgen.
Dyret jeg nevnte gikk til evigheten i dag. Blir savnet.