Det er godt å kunne dagdrømme litt sammen med kaffekoppen og tallerkenen med avokado, tomat og agurk. Lime og urtekrydder klemt over for smakens skyld. Har det ikke sånn hver morgen hva maten angår, men jeg er inne i en periode hvor jeg med strengere grep forsøker skape meg holdbare rutiner. Skjerp meg, og forsøke få til et enda sunnere kosthold enn det jeg er. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe alle dager, men jeg vil jo gjerne leve så da må jeg. En dag av gangen er det man har, men når det gjelder noen tilstander må man tenke på lang sikt. Jeg har høyt blodtrykk blant annet, ikke en sykdom i seg selv, men likevel en tilstand som øker risikoen for hjerte- kar sykdommer eller hjerneslag. Det er alvorlige greier, og jeg har hatt denne tilstanden i over ti år nå. I sommer ble det betydelig høyere, medisinering til tross. Så nå er det altså døgnmåling av trykket. Igjen. I går ble jeg vennlig spurt om jeg ville drive og gå med den måleren, om det var jeg selv som bestemte det. Vel, vel... hadde jeg bestemt hadde jeg vært frisk, i full jobb basert på min lange høyere utdanning. Men, sånn er det altså ikke, og det blir det ikke heller. Så her sitter jeg og drikker kaffe, har tent et stearinlys, småspiser grønnsaker og forsøker tenke positive tanker om varme steder, nydelig musikk, sunn deilig mat, massasje og velvære. God behandling av føttene på blå resept og ei regjering som ville gi fradragsmuligheter for forebyggende behandling utover pilleform. Det hadde vært fint det, men jeg vet det er dagdrømmerier pr. nå.
Jeg klør og verker i venstre arm. Rundt den sitter det en mansjett, eller hva jeg skal kalle det, som måler blodtrykket mange ganger i timen. En slange kobler det til en maskin. Jeg fikk den satt på klokka ett i går, og skal ta den av til samme tid i dag. Etterpå skal jeg snakke med legen om resultatene. Døgnmåling for jeg har høyt, alt for høyt blodtrykk, medisinering på tross. Det er ikke første gangen jeg går med en slik. Hvor mange ganger jeg har gjort det siste tiåret har jeg ingen ide om. Høyt blotrykk er ingen spøk. Når mansjetten strammer til blir venstre arm mørke rød og tildels blå. Ja, men den må vel ikke være så stram? Jo da, den må det. Strammer de den ikke såpass finner den ikke trykket og maskinen den er koblet til har kun ett å si: ERROR! Noen ganger gjør det såpass vondt at jeg renner over av kraftuttrykk mens den holder på.
Om jeg sover godt om natta med det der? Vel, når jeg til slutt sovner så sovner jeg jo. Problemet er å komme så langt. Klokka ble sånn bortimot halv tre i natt, men da fikk jeg syv og en halv time.
Jeg er rimelig uthvilt her jeg sitter og skriver "dagbok" for all verden.
Hvorfor jeg skriver om dette? Fordi jeg tenker det er for lite åpenhet rundt disse tingene.
Jeg mener faktisk at Norge er blitt slik at man ikke skal snakke særlig om noe som er vanskelig.
Det skal handle om det ytre, det suksessfulle, det rike, det vellykkede. Mulig jeg trekker det litt langt, men innimellom, nei ganske ofte, kjennes det slik. Ikke at jeg har lyst til å bli ansett og betraktet som diagnoser, for jeg er så mye mye mer enn det. Men, jeg har noen og lever med konsekvensene av dem. Så her kan den som gidder lese om noen av utfordringene ved dem i praksis...
Jeg lever med dem, og forsøker så godt jeg kan forebygge tidlig død. Ja, for det handler om å leve. Jeg skriver ergo er jeg, jeg verker ergo er jeg, og jeg drømmer ergo er jeg. Jeg er, og det er det store spørsmålet hver eneste dag. Jeg er dypt takknemlig for å ha våknet opp til denne.
.
Tilbake til dagdrømmen.
Jeg drømmer om Portugal(der har jeg aldri vært så det skal jeg nok greie få til en gang), fordi jeg kan lese statistikk over oppslag på Ytringsstedet. Hvilke tekster som leses, og i hvilke land på jorda det blir gjort. Akkurat nå er det i Norge og Portugal. Siste landet har jeg aldri vært i, så jeg lurer på hvordan bloggen min havnet der og hvorfor. Synes statistikken er spennende. Den tar meg med over hele verden, men i dag Portugal. Ønsker meg dit en gang, til Lisboa for å høre pradomusikk og oppleve byen. Sol og badesteder er nok vakkert, og jeg er blitt fortalt om noen fantastiske havnebyer i syd, men akkurat her og nå kjenner jeg dragning mot den portugisiske hovedstaden. Det handler om å leve, og den som lever får se...
Armen kaller meg tilbake til virkeligheten.
Jeg får reise meg herfra, om en time og et kvarter vet jeg resultatet av siste døgns måling.
Sånn er det med den saken.
Ha god torsdag !
Synnøve Sætrum
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar