Å VÆRE FØLELSESMENNESKE BETYR IKKE AT MAN IKKE TENKER...

Foto fra Sverige !

 Jeg er for lengst blitt en smule filosofisk i vintermørket, men slutter ikke skrive.  I stedet for å sitte her og rote i depresjonen tar jeg skrivelysten og tankene mine tilbake. Om jeg ikke er noen kjent blogger eller forfatter, så har det å skrive vært meg og en del av hele mitt liv. Jeg startet med det fra jeg kunne kunsten, og har rariteter i form av dagbøker helt tilbake fra niårsalderen. Artig å få noen glimt av et barn jeg ikke helt husker. Det er meg, min håndskrift og mitt uttrykk. Jeg er glad for at noe av det ikke har forsvunnet i all flyttingen min. Kofferten med skatter finnes ennå. En dag skal jeg lese alt sammen. Kanskje det blir i vinter. Den som har hjerte og sinnsro får se. 

 Av grunner jeg ikke vil skrive om akkurat nå har  tankene og følelsene mine vært på vidvanke ei stund, men nå kjennes det som de er begynt på veien hjem til meg selv. Jeg har lenge tenkt på om jeg har slutte litt å være som jeg er for å forsøke tekkes forventninger, eller det jeg tror er forventninger.Motivene har vært flere som å bli likt, forstått og elsket om jeg må nevne noe. Ingen vonde baktanker, bare et utslag av dårlige erfaringer og vaklende selvtillit. Jeg har kjent redsel for å si hva jeg opplever av redsel for å bli avvist. Tidd stille med det jeg vet er kontroversielt, fordi ikke alle er enig,  Plagetanker  "flytter inn" ubedt, og blir der. Jeg vet hvordan jeg kan få dem vekk, men først i kveld husket jeg på det eneste grepet som nytter for meg. Bønn til det jeg opplever som min høyere makt. Vips lettet tåka noe, og jeg takker, og takker en gang til. 

 Jeg har nesten mistet fotfestet og latt andre menneskers syn på meg nesten overta. Å bestemme seg for å være sjefen i eget liv, betyr å våge stole på egne vurderinger igjen. Munnhellet sier noe i retning av at å våge ikke er tap av seg selv.  Det kan være smertefullt å miste fotfestet ei stund, miste håpet og selvtilliten. Ikke tørre si noe der det stritter i mot, fordi den sårbare delen i meg hvisker om mindreverdighet, om ikke være verdt å elske eller respektere. Det eneste den som vil ha seg selv kan svare er for noe sludder, Når depresjonen prøver seg får jeg høre mye vrøvl. Vel, har jeg kanskje andre uttrykksformer enn alle kan takle, men det har jo ingenting med verdien som menneske å gjøre. Det som gjelder for andre, gjelder også for meg. Tenk at godt voksne mennesker må minne seg selv om slikt innimellom. Slik virker mangel på lys i min hjerne. Ikke alene om det heller vet jeg, selv om det er ubehagelig.

Jeg forsøker i utgangspunktet være snill, tenke godt om folk og håpe bli behandlet meg på samme måte tilbake. Noen gjør ikke det, bevisst eller ubevisst blir følelsene mine oversett, og da får jeg meg en trøkk. Særlig hvis mennesket betyr veldig mye for meg. Så er spørsmålet om det er riktige mennesker for meg, og så må jeg rydde opp. Ryddeprosessene kan være veldig veldig vonde og krevende.  Å være et følelsesmenneske er en sårbar sak. Ensomt noen ganger også. Men, å være et slikt individ er ikke lik å være uten evne til tanker eller refleksjon. Det ene utelukker ikke det andre.

Følelser kan gjøre vond som juling, og en del av det selvpåført. Denne kvelden ble jeg av venner minnet om at det jeg har opplevd som både hensynsløst, slemt og urettferdig overfor meg og følelsene mine ikke nødvendigvis forteller en sannhet om meg. Det gikk opp for meg at jeg har latt meg dupere kraftig et stykke tid, og det for å "pliiise". Helt sant, og alt annet enn det undertegnede faktisk mener. Opplever en at noen tråkker på følelsene må en ha lov å si i fra. Det kan jo til og med hende det er en misforståelse, men budskapet er jo å ta vare på seg selv. Jeg er jo det eneste jeg har når alt kommer til alt. Uten meg er jeg faktisk ingenting.

Synnøve Sætrum

Følelsesmenneske

Følelsesmennesker husker bedre
If you go away